JEG SKULLE ØNSKE LÆREREN HADDE FORKLART MEG DETTE DA JEG VAR SPANSKELEV – DEL 1.

                

 

Noen lærere fremstiller grammatikken som enklere enn den er. De undervurderer elevenes evne til å forstå, og resultatet er det motsatte av det de formodentlig ønsker: grammatikken blir vanskeligere.

Det er fire ting jeg skulle ønske mine spansklærere hadde våget å være tydelige på da jeg satt på skolebenken. I dette innlegget kan dere lese om de to første.

1.             El imperfecto signaliserer ikke uavsluttet selv om el indefinido signaliserer avsluttet.

Det motsatte av avsluttet er jo uavsluttet, er det ikke? Det er så enkelt å forstå, så greit å huske. Derfor kan man lese mange steder at el indefinido, som har perfektivt aspekt, peker på en avsluttet hendelse, mens el imperfecto, som har imperfektivt aspekt, peker på en uavsluttet hendelse.

Problemet er at hendelser som blir beskrevet av spanske verb i imperfektum, som oftest er avsluttede.

Eksempler:

Yo vivía Madrid cuando se murió nuestro perro.

Diana leía el libro cuando su novio empezó a gritar.

Den første setningen er grammatisk selv om den uttales av en som ikke lenger bor i Madrid (hendelsen er avsluttet); den andre setningen er grammatisk selv om Diana ikke lenger leser boken.

Altså er det ikke slik at avsluttede hendelser må refereres til med el indefinido (perfektivt aspekt), og hvis elevene lærer at el imperfecto peker på en uavsluttet hendelse, vil de så å si aldri velge den når de burde.

Det som avgjør hvilket aspekt verbet må ha, er ikke hendelsens faktiske tidsmessige utforming, men hvordan vi ønsker å fremstille den. En og samme hendelse kan refereres til med både indefinido og imperfecto, avhengig av konteksten:

Eksempler:

Yo viví en Madrid durante tres años.

Cuando yo vivía en Madrid, se murió nuestro perro.

Forskjellen på disse to verbtidene er at indefinido markerer en hendelse eller situasjon som avsluttet, mens el imperfecto ikke tar hensyn til begynnelse eller slutt, men legger vekt på hendelsens indre forløp.

Hva menes så med ”hendelsens indre forløp”? Jo, det kan bety en av to ting: a) det er en enkelthendelse, som beskrives ”innenfra”, utstrakt, gjerne som bakgrunn for en annen hendelse, eller b) det er en vane. I begge tilfeller kan den godt være avsluttet.

Eksempler:

a)     Mi madre estaba en la casa cuando yo llegué.

b)    De niña, iba al cine todos los domingos.

2.             Norsk har også aspektuelle distinksjoner, vi uttrykker dem bare ikke grammatisk.

Ideen om at aspekt bare finnes på spansk, ikke på norsk, er ganske enkel å forstå. Litt mer komplisert blir det å gripe virkeligheten: aspektuelle distinksjoner finnes i begge språk, men det er bare på spansk at de uttrykkes grammatisk.

På norsk kan vi velge om vi ønsker å beskrive en hendelse som avsluttet eller ”innenfra”, hvis det er relevant for det vi ønsker å si:

Eksempler:

Avsluttet hendelse: Jeg spiste opp eplet.

Utstrakt hendelse: Jeg satt og spiste eplet.

Denne distinksjonen uttrykkes ved hjelp av bøyningsendelser på spansk: comí vs. comía (evt. estaba comiendo). Grunnen til at denne distinksjonen er vanskelig for nordmenn selv om vi har en tilsvarende forskjell på norsk, er at vi på norsk kan velge om vi ønsker å legge vekt på den eller ikke, mens det på spansk er obligatorisk.

Det er fordi at en distinksjon som er grammatikalisert i et språk, og altså er del av et ords bøyningsparadigme, må tas stilling til hver gang man bruker den relevante ordklassen.

Dermed må vi avgjøre om en hendelse skal bli presentert ”innenfra” eller ”utenfra” hver eneste gang vi bruker en fortidsform på spansk, selv i de tilfellene der det ikke ville være nødvendig på norsk.

To ting til gjorde meg forvirret da jeg satt på skolebenken. De skal jeg fortelle om i neste blogginnlegg.