fredag 21. august 2009

Lingvister trengs!

I går så jeg filmen "Max Manus" og ble atter en gang slått av hvordan nordmenn kan være imponerende gjennomført profesjonelle ned til minste detalj BORTESTT FRA språket. Handlingen i filmen foregår som kjent i andre verdenskrig, altså på førtitallet. Visuelt sett var det gjennomført og overbevisende, såvidt jeg kan bedømme, men dialogen, både når det gjelder uttale og ordvalg hørtes ut som den var tatt fra 2009. For meg ødela det svært mye av filmen. Når hovedrolleinnehaveren sier (østlending) "Kom dere til hÆlvete ut!", eller "jajjjaja!", blir jeg kjapt rykket tilbake til sofaen jeg sitter i, i 2009.

Hvorfor har de ikke brukt noen av de pengene de har på å hyre en lingvist til å veilede disse skuespillerne?

I kabuls gater.

I nyhetene i dag morges hadde de et innslag fra Kabul angående valget i Afganistan. Reporteren sto i en relativt folketom gate, og påpekte: "I denne gaten er det normalt å flomme over av mennesker."

Er det bare jeg som reagerer på denne formuleringen? Vanligvis er det vel slik at når uttrykket "det er normalt" følges av en infinitiv (å spise, å skrike, å bli forelsket), ser man for seg en agens som potensielt kunne bli satt inn som et subjekt. Altså "Det er normalt at MAN spiser, skriker, forelsker seg". Subjektet for "å flomme over" på den annen side, er jo faktisk GATEN, som ikke kan være agens i denne sammenhengen (gaten flommer over av mennesker). Menneskene er agens, men gaten er subjektet, ikke sant?

Det korrekte måtte vel være å si: "I denne gaten er det normalt at det flommer over av mennesker." Noen synspunkt?

fredag 14. august 2009

Overskrifter

Det er som kjent vanlig stil i avisoverskrifter at man utelater enkelte ord, som verb og artikler, som i følgende eksempel: "Lik funnet i skogholt" (istedenfor "Et lik er funnet i et skogholt"). Det gjøres også ofte muntlig i nyhetene. I dag la jeg imidlertid merke til at de ikke begrenser seg til "overskrifter" når de bruker denne stilen, men de har den også gjerne i de første innledende setningene i en sak. Jeg synes tilfellet jeg hørte i dag morges var ganske ekstremt, for innledningen var ganske lang, og artikkelen ble ikke utelatt før helt på slutten: "I dag begynner rettsaken til de to drapsdømte nordmennene i Kongo. Selv om de får dødsstraff, vil de sannsynligvis ikke bli henrettet, men få livstid i fengsel. Men livstid i fengsel der nede er verre enn dødsstraff, mener Afrikaekpert." Jeg må si jeg reagerte litt på at nyhetsoppleseren ikke sa " . . . mener en afrikaekspert", eller " . . . mener afrikaekspert Hans Helfrelst".
Hva synes dere?

Og så en liten kommentar her på slutten. I forbindelse med ovennevnte nyhetsinnslag, intervjuet nyhetsoppleseren faren til en av de drapssiktede i kongo. Han ville vite hva slags inntrykk faren hadde av advokaten til de siktede. Men tror du han spurte: "Hvilket inntrykk har du av advokaten?"? Å neida!! Han spurte: "Hvilket inntrykk har du i forhold til advokaten". Man kan få fnatt.

torsdag 6. august 2009

Best intentions.

Yesterday I heard (on TV) an American native speaker say: "Best intentions doesn't make our dog better." One might expect that she should have said: "Best intentions don't make our dog better", but what she said wasn't a mistake.
Generally, I am sceptical of linguistic explanations that account for a phenomenon by alluding to something supposedly implicit, not present in the context of the phenomenon in question. However, in this case, I'm inclined to claim that best intentions implicitly is understood as the concept/idea of best intentions, and that the verb (to do) of the sentence correlates with the concept/idea in number (sing.): "The concept/idea of best intentions doesn't make our dog better."

This phenomenon is similar to one present in Norwegian, where it is perfectly acceptable to say, for example: "Pannekaker er godt" ("Pancakes[masc.plur] is/are good[neutr.sing]" (we don't conjugate the verb according to the subject in Norwegian)). One might expect us to say: "Pannekaker er gode" ("Pancakes[masc.plur.] are good[plur]"), but this construction is actually uncommon. Again, I think that the explanation is that we treat pannekaker as a single concept, as opposed the specific instances of pancakes.

Any opinions?