A perfect gentleman.

Since I have become a working mom I suddenly have a lot less time for things like this, but this morning I heard something interesting (on TV) that I would like to comment on.

It was an episode of an American drama-series. Elaine had been out on a date with a guy who turned out to be a jerk. She didn't want to see him again, but he looked her up a few days later, begging for a new date. He said: "I'll be a perfect gentleman". It was her answer that intrigued me. She said: "You don't be a gentleman, you either are one, or you're not."

It seems that the infinitive be, as opposed to the finite form are, here, signals a non-permanent state, as opposed to an inborn characteristic, signalled by the finite form. This distinction reminds me of the distinction between the Spanish verbs ser and estar (both translatable by to be); ser is used with predicative complements that signal permanent characteristics (beautiful, kind, funny, etc.), while estar is used for temporary states (angry, sad, sick, etc.). (In Spanish, however, estar is excluded when the predicative complement is a noun phrase, as in the present case).

I ask myself (and anyone that may have an oppinion about it) whether this use of the infinitive be would be at all possible if it weren't for the immediately preceding sentence in this particular context (i.e. "I'll be a perfect gentleman").

Lingvister trengs!

I går så jeg filmen "Max Manus" og ble atter en gang slått av hvordan nordmenn kan være imponerende gjennomført profesjonelle ned til minste detalj BORTESTT FRA språket. Handlingen i filmen foregår som kjent i andre verdenskrig, altså på førtitallet. Visuelt sett var det gjennomført og overbevisende, såvidt jeg kan bedømme, men dialogen, både når det gjelder uttale og ordvalg hørtes ut som den var tatt fra 2009. For meg ødela det svært mye av filmen. Når hovedrolleinnehaveren sier (østlending) "Kom dere til hÆlvete ut!", eller "jajjjaja!", blir jeg kjapt rykket tilbake til sofaen jeg sitter i, i 2009.

Hvorfor har de ikke brukt noen av de pengene de har på å hyre en lingvist til å veilede disse skuespillerne?

I kabuls gater.

I nyhetene i dag morges hadde de et innslag fra Kabul angående valget i Afganistan. Reporteren sto i en relativt folketom gate, og påpekte: "I denne gaten er det normalt å flomme over av mennesker."

Er det bare jeg som reagerer på denne formuleringen? Vanligvis er det vel slik at når uttrykket "det er normalt" følges av en infinitiv (å spise, å skrike, å bli forelsket), ser man for seg en agens som potensielt kunne bli satt inn som et subjekt. Altså "Det er normalt at MAN spiser, skriker, forelsker seg". Subjektet for "å flomme over" på den annen side, er jo faktisk GATEN, som ikke kan være agens i denne sammenhengen (gaten flommer over av mennesker). Menneskene er agens, men gaten er subjektet, ikke sant?

Det korrekte måtte vel være å si: "I denne gaten er det normalt at det flommer over av mennesker." Noen synspunkt?

Overskrifter

Det er som kjent vanlig stil i avisoverskrifter at man utelater enkelte ord, som verb og artikler, som i følgende eksempel: "Lik funnet i skogholt" (istedenfor "Et lik er funnet i et skogholt"). Det gjøres også ofte muntlig i nyhetene. I dag la jeg imidlertid merke til at de ikke begrenser seg til "overskrifter" når de bruker denne stilen, men de har den også gjerne i de første innledende setningene i en sak. Jeg synes tilfellet jeg hørte i dag morges var ganske ekstremt, for innledningen var ganske lang, og artikkelen ble ikke utelatt før helt på slutten: "I dag begynner rettsaken til de to drapsdømte nordmennene i Kongo. Selv om de får dødsstraff, vil de sannsynligvis ikke bli henrettet, men få livstid i fengsel. Men livstid i fengsel der nede er verre enn dødsstraff, mener Afrikaekpert." Jeg må si jeg reagerte litt på at nyhetsoppleseren ikke sa " . . . mener en afrikaekspert", eller " . . . mener afrikaekspert Hans Helfrelst".
Hva synes dere?

Og så en liten kommentar her på slutten. I forbindelse med ovennevnte nyhetsinnslag, intervjuet nyhetsoppleseren faren til en av de drapssiktede i kongo. Han ville vite hva slags inntrykk faren hadde av advokaten til de siktede. Men tror du han spurte: "Hvilket inntrykk har du av advokaten?"? Å neida!! Han spurte: "Hvilket inntrykk har du i forhold til advokaten". Man kan få fnatt.

Best intentions.

Yesterday I heard (on TV) an American native speaker say: "Best intentions doesn't make our dog better." One might expect that she should have said: "Best intentions don't make our dog better", but what she said wasn't a mistake.
Generally, I am sceptical of linguistic explanations that account for a phenomenon by alluding to something supposedly implicit, not present in the context of the phenomenon in question. However, in this case, I'm inclined to claim that best intentions implicitly is understood as the concept/idea of best intentions, and that the verb (to do) of the sentence correlates with the concept/idea in number (sing.): "The concept/idea of best intentions doesn't make our dog better."

This phenomenon is similar to one present in Norwegian, where it is perfectly acceptable to say, for example: "Pannekaker er godt" ("Pancakes[masc.plur] is/are good[neutr.sing]" (we don't conjugate the verb according to the subject in Norwegian)). One might expect us to say: "Pannekaker er gode" ("Pancakes[masc.plur.] are good[plur]"), but this construction is actually uncommon. Again, I think that the explanation is that we treat pannekaker as a single concept, as opposed the specific instances of pancakes.

Any opinions?

Vitaepro

Hvis noen av dere bruker bare en tredjedel av tiden jeg gjør til å se på TV, vil dere sannsynligvis likevel ha fått med dere et av de evinnelige reklameinnslagene for Vitaepro.
I et av disse innslagene er det en eldre mann som snakker om hvilke fordeler han har hatt av dette kosttilskuddet. Jeg har reagert litt på en av formuleringene der, men jeg er usikker på om det egentlig er noe galt med det, eller om det bare er jeg som reagerer.
Han sier: "Før slet jeg med ledd og muskler." Min umiddelbare reaksjon var å tolke det dit hen at han ikke ønsket å ha ledd og muskler. Med andre ord burde han ha sagt: "Før slet jeg med ledd -og muskelplager."
Er det ordet "å slite" som er tvetydig her? Er det flere som reagerer på dette?

"is is", "quiero es"

Has anybody else noticed the following phenomenon in American English? Again, I have only observed it on TV, so I don't know exactly what kind of situations it manifests itself in, but it seems to be when people are engaged in a more or less formal discourse. The phenomenon is the repetition of the word "is" in examples like the following: *"My opinion is is that this should be dealt with promptly," or *"The problem is is that they don't obey the rules." You only hear this kind of repetition with the verb "to be" conjugated in the third person sigular ("is"). You would, for example, never hear *"John and Mary are are stupid." The mentioned phenomenon is most likely due to a kind of mix between a sentence like "The problem is that they don't obey the rules" and "What the problem is is that they don't obey the rules."

My opinion is (is) that this phenomenon is highly reminiscent of one that manifests itself in Spanish. In certain regions at least, constructions like the following are common: *"Quiero es helado" ("I want is ice cream.") This is probably a mix between the two sentences "Quiero helado" ("I want ice cream") and "Lo que quiero es helado" ("What I want is ice cream").

Mer reklametekst.

Jeg har tidligere kommentert at Rema 1000 legger opp til en frustrerende sommer for publikum. Den nevnte reklameteksten har enda en småirriterende feil. Vi blir informert om at "På Rema 1000 finner du nå så mange nyheter og til så lave priser at du nesten kan grille ... osv." Her er det litt uklart hva det er vi egentlig finner på Rema 1000. Syntaktisk sett burde de elementene konjunksjonen "og" binder sammen være argumenter til verbet "finner", helt eksakt burde det være snakk om direkte objekter. Litt forenklet knytter "og" sammen de to tingene man kan finne på Rema 1000. Du kan altså finne dette: mange nyheter, og du kan finne dette: *til så lave priser. Det siste er en preposisjonsfrase (den begynner med preposisjonen "til"), og kan følgelig ikke være direkte objekt ("til så lave priser" er heller ikke noe man kan finne på noe som helst sted). Det de ønsker å si er at vi "finner så mange nyheter til så lave priser", eller at vi "finner så mange nyheter og så lave priser". Irriterende.

Den andre reklameteksten jeg vil kommentere er Dr. Greves babysåpe. Jeg har mange ganger irritert meg over reklamer for ulike hudpleieprodukter som reklamerer med kremer og såper for "sensitiv" hud. KAN de ikke bare si "følsom"? I dag la jeg imidlertid merke til et tilfelle hvor jeg ikke tror man ville kunne erstatte "sensitiv" med "følsom". Reklamemakerne snakker om "En ny, sensitiv serie fra Dr. Greve". Hadde de kalt det "En ny, følsom serie fra Dr. Greve", ville det høres ut som om det er serien selv som er følsom/sensitiv, ikke at den er for sensitiv hud. Hvorfor er det ikke sånn med "sensitiv"? Eller er det det? Noen meninger?

Iforholdtilisme.

Er det MULIG??!! Hør på justisministerens bruk av "i forhold til" (nummer to som blir intervjuet)! Han skulle hatt sparken. Det siste tilfellet av "i forhold til" erstatter ikke en gang noe uttrykk, det er helt overflødig:

http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?progId=326367


Innlegg i Aftenposten av Per Egil Hegge:

"Forholdisme

5. januar lovet vi en forholdsvis lang forholdspause, men to måneder er nok. I forhold til brukes nå mer og mer som sekkepreposisjon. Det gjør anvendelse på "gammelmåten" stadig vanskeligere, altså slik: "Vi har for få plasser i forhold til behovet." En skolebyråkrat i Oslo ga i januar et eksempel på den håpløse bruken. Han skulle si at det blir vanskeligere å klare eksamen hvis man ikke er på skolen, men sa: "Vi mener at fravær, uavhengig av om det skyldes skulking eller sykdom, er uheldig i forhold til å bestå eksamen." Det er alstå bedre å klare eksamen enn å skulke. Nettopp. Innsiktsfullt. En jusstudent har funnet et tidlig eksempel på forholdisme i markedsføringsloven fra 1972, paragraf 1: "I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som (...) er urimelig i forhold til forbrukere." Man får altså ikke lov å være mer urimelig enn selv vrange forbrukere. Dessuten kan lovbrudd gi urimeligheter i forhold til bruk av i forhold til. Her er en takskvinne for politiet 11. desember: "Vi kan snakke om bestillingstyveri i forhold til at de tar med seg så mye merkeklær. Vi håper at folk melder fra i forhold til at vi kan oppklare saken.""

En frustrerende sommer.

TV-reklamen som går for Rema 1000 for tiden legger opp til en ganske så frustrerende sommer for publikum. De har visstnok så gode tilbud og lave priser på grillmat "at du nesten kan grille hver dag i sommer". Det blir en slitsom sommer; hver dag får vi akkurat nesten grillet... Vi får spe på med kalde pils.

Colgate.

Denne gangen er det en feil jeg har hørt på norsk som irriterer meg. Det slår meg stadig hvor forseggjort enkelte reklamer er på alle områder utenom språklig. Jeg har ennå til gode å høre en reklametekst jeg synes er ordentlig god. Feilen jeg skal skrive om her har jeg hørt flere ganger i ulike reklamer. Den siste gangen jeg hørte den var nå nettopp, i en reklame for Colgate tannkrem. Om denne tannkremen sier de "Ingen annen tannkrem gjør mer." For meg skurrer dette umiddelbart. Det de mener å si er en av to ting: enten "Ingen tannkrem gjør mer", eller "Ingen annen tannkrem gjør like mye". "Ingen ANNEN tannkrem gjør MER" er ulogisk, som man ser hvis man kommer med noen oppfølgingsspørsmål: "Ingen annen enn hvilken?" "-Colgate" "Gjør mer enn hvilken?" " -Colgate". Altså gjør Colgate mer enn Colgate selv.

Det finnes en annen reklame også, som viser hvor lite energi disse rekamemakerne bruker på språket. Reklamen er for en eller annen damebarberhøvel, kanskje det var Venus. Uansett er det tydelig at de bare har oversatt direkte fra engelsk, for de sier: "Introduserer Venus Femashave etc.." På engelsk er teksen sikkert: "Introducing Venus... Osv." På norsk kan man ikke ha et finitt verb i setningen uten subjekt. De eneste tilfellene der det er tillatt fysisk å utelate subjektet, er i uformell "brevstil" hvor det da er entydig at subjektet er 1. person entall ("jeg"): "Har vært på stranden og badet i dag. Så mange fine fisker." Den reklamen gir inntrykk av at de som laget den bare ikke gidder. Og jeg sitter og blir sur i sofaen.

The genitive

This entry is also the result of something I heard on TV the other day. I am actually unsure about the correct use of the phenomenon in question, but my guess is that what I heard cannot be correct.

The phenomenon I am referring to is possession expressed by way of the genitive, where "the ones who possess" are two or more elements, coordinated by "and" (or by some other means). In other words, if you and Mary own a horse, and you have to express this by way of the genitive, how would you go about it?; "Have you seen Mary's and my horse"? Is it then clear that we are talking about one and the same horse, or could it be two different horses? I would claim that in this example, the two elements coordinated by "and" are treated formally as separate elements, and thus the nucleus ("horse") of the NP has two determinatives. Or not? At first glance, it seems impossible to treat the coordinated expression formally as a single whole, adding the genitive only to the final word, as this would yield a completely different reading: "Have you seen Mary and my horse"? Now you are looking for both Mary and your horse.

However, I did hear this kind of expression treated as a single whole on TV the other day, but it was done differently than the last example provided here. The person in question, a native American English speaker (no, not a native american), talked about "Melissa and I's relationship". Is this not strange? I am very unsure of this phenomenon. Any opinions?

This annoys me.

Ideally, a linguist should find certain "untraditional" usage of language interesting or fascinating, and marvel at the ever-changing nature of language. Certain constructions, however, do nothing but annoy me.
These are all contructions I have observed in American English, and I don't know whether they also occur in British English. Maybe someone could enlighten us?

One phenomenon that is particularly irritating is the exaggerated use of the modal auxiliary "would" in conditional sentences. More specifically, it is the use of this auxiliary in BOTH parts of the conditional, instead of only in the apodosis.
A conditional consist of two parts; the protasis, which expresses the condition, and the apodosis, which expresses the consequence: "If I had money (protasis), I would buy a car (apodosis)." In the last few years, however, I constantly hear *"If I would have money, I would buy a car". This kind of "error" does not strike me as innovative or interesting, rather, it reveals a lack of reflection on the part of the speaker about what he or she is saying, and only contributes to eradicating the subtleties of the language.


The second phenomenon that makes me cringe is the hyper-correction that makes some people use the subjective form of the first person singular pronoun ("I") in objective position or after prepositions (where the objective form "me" is usually required) when it is coordinated with another element. I will explain.

A typical "mistake" made by many speakers is that, instead of saying "John and I are going to the movies", they would say *"John and me are going to the movies", thus using the objective form "me" in subject position when it is coordinated with another element (in this case "John"). The speakers have currently been made aware of this mistake to such an extent that many now use the subjective form "I", even in cases where "me" is required; *"My mother saw John and I", ("I" as part of the direct object), or *"Her uncle smirked at John and I", ("I" after preposition). What is particularly annoying about this phenomenon is that it seems that people think that they are especially eloquent when they do this.


The third vexing phenomenon is the addition of an extra indeterminate article ("a", "an") when the word "another" is expanded to "a whole other". The "correct" use would be to say: "This is a whole other issue", but I have heard, time and time again: "This is a whole n'other issue." I guess that, the fact that "another" is written as one word makes people ignore that the first part of it, "an", is actually an article.


I am aware that these phenomena possibly will enter the language as accepted variants, and that in some years no one will be aware of the fact that at some point the constructions were different, and the people that wasted time and energy getting annoyed over it will seem like funny clowns. However, I am only human. I can't help it.

Horse and carriage.

I watched the Oprah Winfrey show today (yes, I did, so shoot me. ;)), and I noticed an interesting (and perhaps well-known) phenomenon, namely how an expression such as "horse and carriage" not only semantically, but also formally, is treated as one single element. Oprah was talking about a 109 year old woman and said that she lived "in a time when there were still horse and carriages." My point is that she only pluralized the word "carriage". Had she pluralized "horse" as well, and said that "she lived in a time when there were still horses and carriages", she would have seemed to presuppose that we don't have horses anymore. In other words, she would no longer be referring to the expression "horse and carriage", but to horses on the one hand, and carriages on the other. I guess that this is one example that supports the view of certain linguists that go as far as maintaining that it rarely makes sense to scrutinize language on a word-level, that in expressions such as this one, each individual word has no meaning of its own, only the expression as a whole. I disagree with this view. I still think that the individual words that make up an expression contribute to its overall sense. Any opinions? And, can you think of more examples such as this one?

When/whenever.

Ok, so my first blog, not surprisingly, deals with a linguistic phenomenon. As my friends know, I am an avid viewer of television :P, and many of the programs I watch are in american English. I have noticed several times lately that some Americans seem not to distinguish between the word "when" and the word "whenever". This morning I was watching Animal Planet. It was about a dog that had suffered gross neglect and was in a poor state when they found her. She was given treatment and fostered by a kind man who, nevertheless, does not seem to master the distinction "when/whenever". This is what he said about the dog in question: "She looks a hundred percent better than she did whenever I first got her". Maybe I wouldn't have thought much of it if I hadn't heard this mistake many, many times before. Or is it a mistake? Has anybody else noticed this? To what would you attribute this phenomenon? And, how would you describe the semantic distinction (the distinction in meaning) between "when" and "whenever"?