Jeg undres på om følgende setning noensinne ble uttalt på norsk før programmer som Idol og andre realitykonkurranser plutselig begynte å ta den i bruk:
"Du er videre!"
Som vanlig er det ikke hovedsakelig innholdet jeg reagerer på, men måten det blir uttrykket på.
Når verbet "å være" er hovedverb i en norsk setning, er det som oftest å oppfatte som et kopulativt verb (et verb som binder sammen), og de to andre setningsleddene ("du" og "videre" her) blir å oppfatte henholdsvis som subjekt og subjektspredikativ.
Et av trekkene som kjennetegner et kopulativt verb, er at det så å si er tomt for betydning, og fungerer bare til å "binde sammen" subjektet og subjektspredikativet. Det vil si at innholdet i subjektspredikativet beskriver innholdet i subjektet.
Så hva slags ordklasser eller konstruksjoner er det som vanligvis kan være subjekspredikativ i norske setninger? Typiske kategorier er substantiv (nomenfraser): "Du er en fisk", adjektiv: "Du er dum". eller preposisjonsfraser: "Du er på druen", for å nevne noen.
"Videre", på den annen side, er et adverb som vanligvis står til verbet i en setning. Altså beskriver innholdet i adverbet innholdet i verbet; "Jon løper videre", "Du må jobbe videre".
Det kopulative verbet "å være" er imidlertid så tomt for betydning at det vanskelig lar seg gjøre å finne et ledd hvis innhold skulle beskrive verbets.
Man kan heller ikke si at "videre" fungerer som et adjektiv som beskriver subjektet i den nevnte setning. Var det et adjektiv, ville man kunne si: *"Du er en videre person".
"Du er videre" er nok en slags komprimert versjon av "Du er kommet videre", der verbet "å være" ikke fungerer som et kopulativt verb, men som et hjelpeverb for å lage en sammensatt tid av verbet "å komme". Det er dette sistnevnte som skulle hatt adverbet "videre" som adverbial.
Jeg har alltid reagert på hvordan setningen "Du er videre" lyder, men kanskje det bare er meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar