JEG SKULLE ØNSKE LÆREREN HADDE FORKLART MEG DETTE DA JEG VAR SPANSKELEV – DEL 2.

Bilde tatt fra "Cristian Carrera" på Flickr.

Er vi som språklærere forpliktet til å styre unna enhver form for refleksjon rundt språket som system? Er det fastslått en gang for alle at elever på språkfag ikke har interesse eller utbytte av betraktninger som ikke innebærer ren innøving av praktisk språkbruk?

Den avgjørelsen er i så tilfelle ikke tatt av et språkmenneske. Den er tatt av en som sannsynligvis mener at grammatiske beskrivelser er irrelevante teorier for folk uten bakkekontakt, og ikke det det faktisk er: et beskrivelsesapparat oppstått nettopp på grunnlag av observasjoner av språkbruk.

Grammar is not just a pain in the ass; it's the pole you grab to get your thoughts up on their feet and walking. – Stephen King

Jeg har ingen tro på at jeg var den eneste som satt på skolebenken og syntes jeg lærte bedre når jeg ble forklart hvorfor ting er som de er, ikke bare hvordan det ser ut på overflaten. Eller at jeg var den eneste som var nysgjerrig på hva som er essensen i menneskelig språk, hva spansk og norsk har til felles og hva som skiller dem ad.

Og jeg ville vært takknemlig for en lærer som viste meg hvordan terminologien som utgjør beskrivelsesapparatet er relevant. Og at den kan brukes til å snakke om alle menneskelige språk.

I dette innlegget kan dere lese om de to siste av fire ting jeg skulle ønske mine spansklærere hadde våget å forklare oss.

3.              Grunnen til at vi deler ord inn i ordklasser

Grunnen til at vi deler ord inn i ordklasser, er at ordklassen sier noe om hvordan et ord oppfører seg i en setning; hvilke ord det kan stå sammen med, hvor det plasseres, og hvilken funksjon det kan ha.

Hva som kjennetegner en ordklasse semantisk, som at substantiver peker på ting og personer, og at verb peker på handlinger, er relevant blant annet for å forstå hva som kjennetegner ordklasser på tvers av språk, men det er deres formelle og funksjonelle egenskaper som gjør rede for hvordan de oppfører seg i hvert enkelt språk.

For, hvis man sa at alt som peker på hendelse eller handling var et verb, måtte un salto, un accidente og una celebración, for eksempel, defineres som verb. Belleza og inteligencia ville gjerne bli definert som adjektiver. Og da ville vi hatt noen merkelapper som ikke ga oss informasjon om hvordan disse ordene brukes for å sette sammen en setning.

Men hvis vi legger til informasjon som at spanske verb bøyes (blant annet) i tid og person, spanske substantiver bøyes i tall og kan opptre med determinativer osv, har vi beskrevet noe av det som faktisk kjennetegner språkets byggeklosser. Ikke bare fordi elevene skal lære hvordan de snakker spansk, men fordi de skal lære hva som kjennetegner språket, og hva slags kunnskap hvert eneste talende mennesker faktisk besitter.

Hvorfor heter det for eksempel tener hambre på spansk, men være sulten på norsk? Jo, blant annet fordi at tilstanden blir beskrevet med et substantiv på spansk, og med et adjektiv på norsk. Et adjektiv kan ikke være objekt for et verb  (tener/ha) (Hva som kan være objekt, kan du se under 4.).

Når min mann, en colombianer som i likhet med meg er lingvist, spør meg hvorfor det ikke går an å si ta det med rolig, forklarer jeg simpelthen at rolig er et adjektiv, ikke et substantiv, og kan derfor ikke stå etter en preposisjon.

Enten vi liker det eller ikke, er ordene i språket mer enn bare hva de betyr.

4.              Det er lurt å vite hva et nominalt element er

Nominal er avledet fra nomen, som er en samlebetegnelse for substantiver og pronomener (Endresen et al., s. 142). Denne betegnelsen finnes fordi substantiver og pronomener er svært like både når det gjelder innhold (kan peke på ting eller personer) og setningsfunksjon (f.eks subjekt og direkte objekt).

Et nominalt element er et element som kan ha de samme funksjonene i en setning som substantiver og pronomener. De nominale elementene i språket (i tillegg til substantiver og pronomener) er:

i)               Nomenfraser

ii)             Infinitivskonstruksjoner

iii)            Nominalsetninger

i)               En frase er en gruppe av ord, som ikke er en setning, og som oppfører seg som en syntaktisk enhet (fungerer for eksempel som subjekt eller direkte objekt).

En nomenfrase er en frase som har et substantiv eller et pronomen som det mest sentrale ordet.

Eksempler:

a)                  Nomenfrasen la niña er subjekt i setningen:

La niña baila bien.

b)                 Nomenfrasen carne cruda er direkte objekt i setningen:

Yo como carne cruda.

ii)             En infinitivskonstruksjon er en setningslignende konstruksjon som har en infinitiv som verbal.

Eksempler:

c)                  Infinitivskonstruksjonen dormir en la mañana er subjekt i setningen:

Me gusta dormir en la mañana.

d)                 Infinitivskonstruksjonen cantar esta canción er direkte objekt i                                 setningen:

No quiero cantar esta canción.

iii)            En nominalsetning er en leddsetning som kan ha de samme setningsfunksjonene som et substantiv. På norsk er at-setninger de vanligste nominale setninger. Disse innledes med que på spansk.

Eksempler:

e)                  Nominalsetningen er subjekt i setningen:

Que hayas llegado bien me alegra mucho.

f)                  Nominalsetningen er direkte objekt i setningen:

Pienso que Juan se ha enfermado.

Så hvorfor er det viktig å vite hva et nominalt element er?

 Fordi det kan forenkle beskrivelsen av mange andre fenomener i språket.

a)    Det er med på å forklare bruken av ser og estar

Det står i lærebøkene at vi må bruke ser, og ikke estar, når predikativet er et substantiv. Men det er en forenkling. Sannheten er at vi må bruke ser når predikativet er et nominalt element.

Eksempler:

Ella es la hija de Juan. *Ella está la hija de Juan.

Lo mejor es dormir en la mañana. *Lo mejor está dormir en la mañana.

El problema es que no has hecho los deberes. * El problema está que no has hecho los deberes.

b)      Det er del av definisjonen på hva som er et subjekt

Et subjekt er alltid et nominalt element.

Eksempler:

Que hayas llegado bien me alegra.

Eso me alegra.

Comer aceitunas me alegra.

c)    Det er del av definisjonen på hva som er et direkte objekt

Et direkte objekt er alltid et nominalt element eller en preposisjonsfrase med a.

Eksempler:

Yo amo las flores.

Yo amo a mi padre.

d)    Det er et av elementene som kan stå som utfylling i en preposisjonsfrase

En spansk preposisjonsfrase består av en preposisjon pluss en av de følgende utfyllingene: et adjektiv/adjektivfrase, et adverb/adverbfrase, eller et nominalt element.

Eksempler:

Por el amor de Dios

Sin haber visto a los ladrones

Sin que haya visto a los ladrones

Det er ikke farlig å be elevene om å tenke abstrakt av og til. Du kan til og med risikere at de liker det!

Bibliografi

Endresen, Rolf Theil; H.G. Simonsen; A. Sveen (2000). Innføring i Lingvistikk. Oslo, Universitetsforlaget.

JEG SKULLE ØNSKE LÆREREN HADDE FORKLART MEG DETTE DA JEG VAR SPANSKELEV – DEL 1.

                

 

Noen lærere fremstiller grammatikken som enklere enn den er. De undervurderer elevenes evne til å forstå, og resultatet er det motsatte av det de formodentlig ønsker: grammatikken blir vanskeligere.

Det er fire ting jeg skulle ønske mine spansklærere hadde våget å være tydelige på da jeg satt på skolebenken. I dette innlegget kan dere lese om de to første.

1.             El imperfecto signaliserer ikke uavsluttet selv om el indefinido signaliserer avsluttet.

Det motsatte av avsluttet er jo uavsluttet, er det ikke? Det er så enkelt å forstå, så greit å huske. Derfor kan man lese mange steder at el indefinido, som har perfektivt aspekt, peker på en avsluttet hendelse, mens el imperfecto, som har imperfektivt aspekt, peker på en uavsluttet hendelse.

Problemet er at hendelser som blir beskrevet av spanske verb i imperfektum, som oftest er avsluttede.

Eksempler:

Yo vivía Madrid cuando se murió nuestro perro.

Diana leía el libro cuando su novio empezó a gritar.

Den første setningen er grammatisk selv om den uttales av en som ikke lenger bor i Madrid (hendelsen er avsluttet); den andre setningen er grammatisk selv om Diana ikke lenger leser boken.

Altså er det ikke slik at avsluttede hendelser må refereres til med el indefinido (perfektivt aspekt), og hvis elevene lærer at el imperfecto peker på en uavsluttet hendelse, vil de så å si aldri velge den når de burde.

Det som avgjør hvilket aspekt verbet må ha, er ikke hendelsens faktiske tidsmessige utforming, men hvordan vi ønsker å fremstille den. En og samme hendelse kan refereres til med både indefinido og imperfecto, avhengig av konteksten:

Eksempler:

Yo viví en Madrid durante tres años.

Cuando yo vivía en Madrid, se murió nuestro perro.

Forskjellen på disse to verbtidene er at indefinido markerer en hendelse eller situasjon som avsluttet, mens el imperfecto ikke tar hensyn til begynnelse eller slutt, men legger vekt på hendelsens indre forløp.

Hva menes så med ”hendelsens indre forløp”? Jo, det kan bety en av to ting: a) det er en enkelthendelse, som beskrives ”innenfra”, utstrakt, gjerne som bakgrunn for en annen hendelse, eller b) det er en vane. I begge tilfeller kan den godt være avsluttet.

Eksempler:

a)     Mi madre estaba en la casa cuando yo llegué.

b)    De niña, iba al cine todos los domingos.

2.             Norsk har også aspektuelle distinksjoner, vi uttrykker dem bare ikke grammatisk.

Ideen om at aspekt bare finnes på spansk, ikke på norsk, er ganske enkel å forstå. Litt mer komplisert blir det å gripe virkeligheten: aspektuelle distinksjoner finnes i begge språk, men det er bare på spansk at de uttrykkes grammatisk.

På norsk kan vi velge om vi ønsker å beskrive en hendelse som avsluttet eller ”innenfra”, hvis det er relevant for det vi ønsker å si:

Eksempler:

Avsluttet hendelse: Jeg spiste opp eplet.

Utstrakt hendelse: Jeg satt og spiste eplet.

Denne distinksjonen uttrykkes ved hjelp av bøyningsendelser på spansk: comí vs. comía (evt. estaba comiendo). Grunnen til at denne distinksjonen er vanskelig for nordmenn selv om vi har en tilsvarende forskjell på norsk, er at vi på norsk kan velge om vi ønsker å legge vekt på den eller ikke, mens det på spansk er obligatorisk.

Det er fordi at en distinksjon som er grammatikalisert i et språk, og altså er del av et ords bøyningsparadigme, må tas stilling til hver gang man bruker den relevante ordklassen.

Dermed må vi avgjøre om en hendelse skal bli presentert ”innenfra” eller ”utenfra” hver eneste gang vi bruker en fortidsform på spansk, selv i de tilfellene der det ikke ville være nødvendig på norsk.

To ting til gjorde meg forvirret da jeg satt på skolebenken. De skal jeg fortelle om i neste blogginnlegg.

4 gode grunner til å lære forskjellen mellom finitt og infinitt verb.

        

 Er ikke ”finitt” og ”infinitt” egentlig bare noen teoretiske kategorier som ikke kan brukes til noe i praksis?

Les også Hvordan dine spanskkunnskaper gjør deg samfunnsrelevant.

Finitte verbformer på spansk er de som er bøyet i person. Det finnes en uhorvelig mengde finitte verbformer på spansk.

De infinitte formene er ikke bøyet i noen kategorier, og det finnes bare tre slike former: infinitiv (hablar), gerundium (hablando) og preteritum partisipp (hablado).

Men so what, liksom? 

Jo, distinksjonen mellom finitte og infinitte verbformer kan brukes til:

1.   Å avgjøre om noe er en setning eller ikke

Det finitte verbet er det som løfter de andre ordene i setningen frem og gjør dem relevant for her og nå. 

Det er forskjellen mellom comprar manzanas og compré manzanas.

Med andre ord, hvis strengen av ord du har foran deg ikke inneholder et finitt verb, er den ikke en setning.

2.    Å avgjøre hvor mange setninger som egentlig befinner seg mellom stor bokstav og punktum

Det finnes bare ett finitt verb per enkel setning, så hvis du teller mer enn ett finitt verb mellom stor bokstav og punktum, inneholder setningen flere setninger, én pr finitt verb.

Det er nyttig å vite dette for å kunne tolke strukturen til, og betydningen av, komplekse setninger.

Eksempel:

Si me ves aquí después de las once, quitame el vaso que tenga en la mano.

3.    Å avgjøre hvilke andre elementer som må være med i setningen, og hvilken rolle de har

Det er verbet som avgjør hvilke andre elementer som må være med i setningen. Dette kalles valens. 

Et verb som estar, for eksempel, er toverdig, og krever subjekt og subjektspredikativ:

Diana está furiosa.

Et verb som poner er treverdig, og krever subjekt, direkte objekt og adverbial:

Alfredo puso las cervezas en la nevera.

Men hva når en enkel setning inneholder mer enn ett verb? 

Eksempler:

a) Yo tengo que aceptar esto.

b) Juan está comprando flores.

c) Mis padres van a seguir metiendo dinero en el banco.

I slike tilfeller er det det siste infinitte verbet vi må se på. Det er dette verbets valens som avgjør hva som må opptre i setningen:

a)     Aceptar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (yo) og direkte objekt (esto).

b)    Comprar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (Juan) og direkte objekt (flores).

c)     Meter er treverdig, og krever subjekt (mis padres), direkte objekt (dinero) og adverbial (en el banco).

4.     Å forklare forskjeller mellom norsk og spansk setningsstruktur

a) Hvorfor går det an å si Puso sus juguetes en la caja el niño, men ikke *La lekene i kassen gutten?

b) Hvorfor går det an å si Nå har jeg vært i butikken men ikke *Ahora he yo estado en la tienda?

c) Hvorfor går det an å si Yo nunca he estado en Roma men ikke *Jeg aldri har vært i Roma?

d) Hvorfor går den an å si Yo te lo regalo men ikke *Jeg deg den gir?

(a) og (b): subjektet i norske setninger (gutten i (a) og jeg i (b)) er definert av at det plasseres rett før eller rett etter det finitte verbet. 
På spansk defineres subjektet ved at det er det elementet som samsvarer med finitt verb i person og tall, og dermed er plasseringen mye friere.

Men: det spanske subjektet kan ikke opptre imellom finitt og infinitt verb i et sammensatt verb (b).

c): På norsk kan ikke adverbialet (aldri) stå mellom subjekt og finitt verb i helsetninger.  Spansk har ikke denne begrensningen.

d): Når det spanske direkte eller indirekte objektet uttrykkes ved personlige pronomener, skal disse plasseres enten før det finitte verbet[1], eller etter det infinitte verbet, hvis setningen har et infinitt verb. 
På norsk kommer direkte og indirekte objekte (i umarkerte setninger) etter både finitt og infinitt verb, uansett om de er pronomener eller ikke.

Lær forskjellen mellom finitt og infinitt verb, og du har funnet en snarvei rundt mange andre unødvendige småregler.

---

[1] Unntaket er imperativer: her kommer objektspronomenene etter verbet: ¡Mírame!