JEG SKULLE ØNSKE LÆREREN HADDE FORKLART MEG DETTE DA JEG VAR SPANSKELEV – DEL 1.

                

 

Noen lærere fremstiller grammatikken som enklere enn den er. De undervurderer elevenes evne til å forstå, og resultatet er det motsatte av det de formodentlig ønsker: grammatikken blir vanskeligere.

Det er fire ting jeg skulle ønske mine spansklærere hadde våget å være tydelige på da jeg satt på skolebenken. I dette innlegget kan dere lese om de to første.

1.             El imperfecto signaliserer ikke uavsluttet selv om el indefinido signaliserer avsluttet.

Det motsatte av avsluttet er jo uavsluttet, er det ikke? Det er så enkelt å forstå, så greit å huske. Derfor kan man lese mange steder at el indefinido, som har perfektivt aspekt, peker på en avsluttet hendelse, mens el imperfecto, som har imperfektivt aspekt, peker på en uavsluttet hendelse.

Problemet er at hendelser som blir beskrevet av spanske verb i imperfektum, som oftest er avsluttede.

Eksempler:

Yo vivía Madrid cuando se murió nuestro perro.

Diana leía el libro cuando su novio empezó a gritar.

Den første setningen er grammatisk selv om den uttales av en som ikke lenger bor i Madrid (hendelsen er avsluttet); den andre setningen er grammatisk selv om Diana ikke lenger leser boken.

Altså er det ikke slik at avsluttede hendelser må refereres til med el indefinido (perfektivt aspekt), og hvis elevene lærer at el imperfecto peker på en uavsluttet hendelse, vil de så å si aldri velge den når de burde.

Det som avgjør hvilket aspekt verbet må ha, er ikke hendelsens faktiske tidsmessige utforming, men hvordan vi ønsker å fremstille den. En og samme hendelse kan refereres til med både indefinido og imperfecto, avhengig av konteksten:

Eksempler:

Yo viví en Madrid durante tres años.

Cuando yo vivía en Madrid, se murió nuestro perro.

Forskjellen på disse to verbtidene er at indefinido markerer en hendelse eller situasjon som avsluttet, mens el imperfecto ikke tar hensyn til begynnelse eller slutt, men legger vekt på hendelsens indre forløp.

Hva menes så med ”hendelsens indre forløp”? Jo, det kan bety en av to ting: a) det er en enkelthendelse, som beskrives ”innenfra”, utstrakt, gjerne som bakgrunn for en annen hendelse, eller b) det er en vane. I begge tilfeller kan den godt være avsluttet.

Eksempler:

a)     Mi madre estaba en la casa cuando yo llegué.

b)    De niña, iba al cine todos los domingos.

2.             Norsk har også aspektuelle distinksjoner, vi uttrykker dem bare ikke grammatisk.

Ideen om at aspekt bare finnes på spansk, ikke på norsk, er ganske enkel å forstå. Litt mer komplisert blir det å gripe virkeligheten: aspektuelle distinksjoner finnes i begge språk, men det er bare på spansk at de uttrykkes grammatisk.

På norsk kan vi velge om vi ønsker å beskrive en hendelse som avsluttet eller ”innenfra”, hvis det er relevant for det vi ønsker å si:

Eksempler:

Avsluttet hendelse: Jeg spiste opp eplet.

Utstrakt hendelse: Jeg satt og spiste eplet.

Denne distinksjonen uttrykkes ved hjelp av bøyningsendelser på spansk: comí vs. comía (evt. estaba comiendo). Grunnen til at denne distinksjonen er vanskelig for nordmenn selv om vi har en tilsvarende forskjell på norsk, er at vi på norsk kan velge om vi ønsker å legge vekt på den eller ikke, mens det på spansk er obligatorisk.

Det er fordi at en distinksjon som er grammatikalisert i et språk, og altså er del av et ords bøyningsparadigme, må tas stilling til hver gang man bruker den relevante ordklassen.

Dermed må vi avgjøre om en hendelse skal bli presentert ”innenfra” eller ”utenfra” hver eneste gang vi bruker en fortidsform på spansk, selv i de tilfellene der det ikke ville være nødvendig på norsk.

To ting til gjorde meg forvirret da jeg satt på skolebenken. De skal jeg fortelle om i neste blogginnlegg.

4 gode grunner til å lære forskjellen mellom finitt og infinitt verb.

        

 Er ikke ”finitt” og ”infinitt” egentlig bare noen teoretiske kategorier som ikke kan brukes til noe i praksis?

Les også Hvordan dine spanskkunnskaper gjør deg samfunnsrelevant.

Finitte verbformer på spansk er de som er bøyet i person. Det finnes en uhorvelig mengde finitte verbformer på spansk.

De infinitte formene er ikke bøyet i noen kategorier, og det finnes bare tre slike former: infinitiv (hablar), gerundium (hablando) og preteritum partisipp (hablado).

Men so what, liksom? 

Jo, distinksjonen mellom finitte og infinitte verbformer kan brukes til:

1.   Å avgjøre om noe er en setning eller ikke

Det finitte verbet er det som løfter de andre ordene i setningen frem og gjør dem relevant for her og nå. 

Det er forskjellen mellom comprar manzanas og compré manzanas.

Med andre ord, hvis strengen av ord du har foran deg ikke inneholder et finitt verb, er den ikke en setning.

2.    Å avgjøre hvor mange setninger som egentlig befinner seg mellom stor bokstav og punktum

Det finnes bare ett finitt verb per enkel setning, så hvis du teller mer enn ett finitt verb mellom stor bokstav og punktum, inneholder setningen flere setninger, én pr finitt verb.

Det er nyttig å vite dette for å kunne tolke strukturen til, og betydningen av, komplekse setninger.

Eksempel:

Si me ves aquí después de las once, quitame el vaso que tenga en la mano.

3.    Å avgjøre hvilke andre elementer som må være med i setningen, og hvilken rolle de har

Det er verbet som avgjør hvilke andre elementer som må være med i setningen. Dette kalles valens. 

Et verb som estar, for eksempel, er toverdig, og krever subjekt og subjektspredikativ:

Diana está furiosa.

Et verb som poner er treverdig, og krever subjekt, direkte objekt og adverbial:

Alfredo puso las cervezas en la nevera.

Men hva når en enkel setning inneholder mer enn ett verb? 

Eksempler:

a) Yo tengo que aceptar esto.

b) Juan está comprando flores.

c) Mis padres van a seguir metiendo dinero en el banco.

I slike tilfeller er det det siste infinitte verbet vi må se på. Det er dette verbets valens som avgjør hva som må opptre i setningen:

a)     Aceptar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (yo) og direkte objekt (esto).

b)    Comprar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (Juan) og direkte objekt (flores).

c)     Meter er treverdig, og krever subjekt (mis padres), direkte objekt (dinero) og adverbial (en el banco).

4.     Å forklare forskjeller mellom norsk og spansk setningsstruktur

a) Hvorfor går det an å si Puso sus juguetes en la caja el niño, men ikke *La lekene i kassen gutten?

b) Hvorfor går det an å si Nå har jeg vært i butikken men ikke *Ahora he yo estado en la tienda?

c) Hvorfor går det an å si Yo nunca he estado en Roma men ikke *Jeg aldri har vært i Roma?

d) Hvorfor går den an å si Yo te lo regalo men ikke *Jeg deg den gir?

(a) og (b): subjektet i norske setninger (gutten i (a) og jeg i (b)) er definert av at det plasseres rett før eller rett etter det finitte verbet. 
På spansk defineres subjektet ved at det er det elementet som samsvarer med finitt verb i person og tall, og dermed er plasseringen mye friere.

Men: det spanske subjektet kan ikke opptre imellom finitt og infinitt verb i et sammensatt verb (b).

c): På norsk kan ikke adverbialet (aldri) stå mellom subjekt og finitt verb i helsetninger.  Spansk har ikke denne begrensningen.

d): Når det spanske direkte eller indirekte objektet uttrykkes ved personlige pronomener, skal disse plasseres enten før det finitte verbet[1], eller etter det infinitte verbet, hvis setningen har et infinitt verb. 
På norsk kommer direkte og indirekte objekte (i umarkerte setninger) etter både finitt og infinitt verb, uansett om de er pronomener eller ikke.

Lær forskjellen mellom finitt og infinitt verb, og du har funnet en snarvei rundt mange andre unødvendige småregler.

---

[1] Unntaket er imperativer: her kommer objektspronomenene etter verbet: ¡Mírame!

3 elevspørsmål om grammatikk det er vanskelig å svare på, og hva du kan svare.

Vi skal være glade når elever stiller spørsmål, men noen ganger føles det som om vi må svare på hvorfor jorden er rund, og da har man mest lyst til å svare: ”fordi det er sånn!” Men det finnes alltid et svar, selv om det ikke er å finne i læreboken.

Her er noen av spørsmålene jeg selv har fått, og hva jeg har svart på dem.

  1.   Hvorfor skal det være a foran mí i ”a mí me gusta el verano”?

Det umiddelbare svaret her er jo at a mí er indirekte objekt, og at indirekte objekt alltid skal ha preposisjonen a foran (bortsett fra ved objektspronomenet (me, te, le osv.)).

Men dette er ikke egentlig et svar på spørsmålet. Det er bare en spesifikasjon av hva elementene i setningen heter. For spørsmålet er egentlig: Hvorfor skal indirekte objekt ha preposisjonen a foran?

Svaret på dette er rett og slett at språkets funksjon er å være et redskap til å formidle et innhold på, og for at dette skal la seg gjøre, må vi markere hva slags funksjon de ulike elementene i setningen har. Slik kan vi forstå hvem som gjør hva med hvem osv.

I norsk identifiseres funksjoner som subjekt og (indirekte og direkte) objekt på grunnlag av plassering i setningen: i umarkerte setninger kommer subjekt umiddelbart før eller etter det finitte verbet, mens indirekte og direkte objekt kommer etter verbet. (Eks: Hans har gitt deg boken. Eller: Har Hans gitt deg boken?).

I spansk er som kjent rekkefølgen av setningsledd friere, så man kan ikke identifisere subjektet, for eksempel, eller indirekte objekt, utelukkende på grunnlag av hvor i setningen de opptrer. Dermed må man ha andre måter å identifisere dem på. Indirekte objekt blir da identifisert blant annet ved at det opptrer med preposisjonen a foran, (når det ikke er representert ved et objektspronomen).

Dette bringer oss til neste spørsmål:

  2.     Hvorfor er ikke les subjekt i les gustan las manzanas?

… "De" er jo subjekt i De liker epler?

Her er det viktig å huske på at subjekt er en syntaktisk funksjon, ikke en betydningskategori (semantisk kategori). Man kan for eksempel ikke si at subjektet peker på den som utfører verbhandlingen. Da ville setningen (Les gustan las manzanas) slett ikke hatt noe subjekt, for her er det ingen som utfører noen handling.

Subjektet er simpelthen den delen av setningen som samsvarer med verbet i person og tall.

Ok, men både les og gustan er 3. person flertall, så hvorfor er ikke les subjekt i denne setningen?

Jo, det er flere grunner:

a)         Formen les er en objektsform, og objektspronomener kan aldri, under noen omstendighet, fungere som subjekt i en setning. Subjektsformen av les, altså et personlig pronomen i 3. person flertall som kan fungere som subjekt, ville være ellos eller ellas.

b)        Les kan opptre i setninger med gustar der dette verbet ikke er bøyet i 3. person flertall: Les gusta la manzana. Her er det altså ikke noe nødvendig samsvar. Og det bringer oss til det siste argumentet:

c)         Det er las manzanas som er subjekt i setningen, for vi ikke kan forandre dette til entall uten at verbet også må settes i entall: Les gusta la manzana.

  3.     Hvorfor skal disse setningene ikke ha konjunktiv?:

No quiero el dinero (det er jo snakk om en ønske?),

¿Está Juan en casa? (det uttrykker jo tvil?)

Svaret er enkelt: Disse setningene skal ikke ha konjunktiv fordi de er helsetninger, og konjunktiv opptrer nesten alltid i underordnede setninger.

Her finnes det noen helt spesifikke unntak, slik som setninger som innledes med quizás eller tal vez, og lignende. De tar konjunktiv selv om de er helsetninger, men i all hovedsak opptrer konjunktiv i underordnede setninger, og det er derfor det ikke går her.

Dette illustrerer også det fenomenet at det ikke holder med rene betydningsbeskrivelser (slik som ”uttrykker ønske”) når man skal forklare fenomener som er grammatiske (slik som konjunktiv).

Hva slag spørsmål har du fått, som det er vanskelig å svare på?

C9F630AC-3F6E-4633-B672B1403A5812D1-5871A337-E399-484C-9C40D7A894532A43

I forhold til "i forhold til".

Man kan bli sprø av uttrykket som øverst oppe troner
når de som høyest roper velger bort preposisjoner.
Når det blir nok av "på" og "ved", og de har gått seg vill,
da er det at de griper til et nytt "i forhold til".

Vi får et miserabelt språk med slike sære normer,
som krever at vi nådeløst eliminerer former.
Vårt dyrebare intellekt blir også ganske slett,
hvis alle våre vakre ord blir redusert til ett.

Er det et krav at også jeg må bøye meg for koret
av mennesker som ikke øyner skjønnheten i ordet?
Nei, ta ifra meg alt som jeg har kjært, men vær så snill,
forskån min sjel for atter et forhatt "i forhold til".