3 elevspørsmål om grammatikk det er vanskelig å svare på, og hva du kan svare.

Vi skal være glade når elever stiller spørsmål, men noen ganger føles det som om vi må svare på hvorfor jorden er rund, og da har man mest lyst til å svare: ”fordi det er sånn!” Men det finnes alltid et svar, selv om det ikke er å finne i læreboken.

Her er noen av spørsmålene jeg selv har fått, og hva jeg har svart på dem.

  1.   Hvorfor skal det være a foran mí i ”a mí me gusta el verano”?

Det umiddelbare svaret her er jo at a mí er indirekte objekt, og at indirekte objekt alltid skal ha preposisjonen a foran (bortsett fra ved objektspronomenet (me, te, le osv.)).

Men dette er ikke egentlig et svar på spørsmålet. Det er bare en spesifikasjon av hva elementene i setningen heter. For spørsmålet er egentlig: Hvorfor skal indirekte objekt ha preposisjonen a foran?

Svaret på dette er rett og slett at språkets funksjon er å være et redskap til å formidle et innhold på, og for at dette skal la seg gjøre, må vi markere hva slags funksjon de ulike elementene i setningen har. Slik kan vi forstå hvem som gjør hva med hvem osv.

I norsk identifiseres funksjoner som subjekt og (indirekte og direkte) objekt på grunnlag av plassering i setningen: i umarkerte setninger kommer subjekt umiddelbart før eller etter det finitte verbet, mens indirekte og direkte objekt kommer etter verbet. (Eks: Hans har gitt deg boken. Eller: Har Hans gitt deg boken?).

I spansk er som kjent rekkefølgen av setningsledd friere, så man kan ikke identifisere subjektet, for eksempel, eller indirekte objekt, utelukkende på grunnlag av hvor i setningen de opptrer. Dermed må man ha andre måter å identifisere dem på. Indirekte objekt blir da identifisert blant annet ved at det opptrer med preposisjonen a foran, (når det ikke er representert ved et objektspronomen).

Dette bringer oss til neste spørsmål:

  2.     Hvorfor er ikke les subjekt i les gustan las manzanas?

… "De" er jo subjekt i De liker epler?

Her er det viktig å huske på at subjekt er en syntaktisk funksjon, ikke en betydningskategori (semantisk kategori). Man kan for eksempel ikke si at subjektet peker på den som utfører verbhandlingen. Da ville setningen (Les gustan las manzanas) slett ikke hatt noe subjekt, for her er det ingen som utfører noen handling.

Subjektet er simpelthen den delen av setningen som samsvarer med verbet i person og tall.

Ok, men både les og gustan er 3. person flertall, så hvorfor er ikke les subjekt i denne setningen?

Jo, det er flere grunner:

a)         Formen les er en objektsform, og objektspronomener kan aldri, under noen omstendighet, fungere som subjekt i en setning. Subjektsformen av les, altså et personlig pronomen i 3. person flertall som kan fungere som subjekt, ville være ellos eller ellas.

b)        Les kan opptre i setninger med gustar der dette verbet ikke er bøyet i 3. person flertall: Les gusta la manzana. Her er det altså ikke noe nødvendig samsvar. Og det bringer oss til det siste argumentet:

c)         Det er las manzanas som er subjekt i setningen, for vi ikke kan forandre dette til entall uten at verbet også må settes i entall: Les gusta la manzana.

  3.     Hvorfor skal disse setningene ikke ha konjunktiv?:

No quiero el dinero (det er jo snakk om en ønske?),

¿Está Juan en casa? (det uttrykker jo tvil?)

Svaret er enkelt: Disse setningene skal ikke ha konjunktiv fordi de er helsetninger, og konjunktiv opptrer nesten alltid i underordnede setninger.

Her finnes det noen helt spesifikke unntak, slik som setninger som innledes med quizás eller tal vez, og lignende. De tar konjunktiv selv om de er helsetninger, men i all hovedsak opptrer konjunktiv i underordnede setninger, og det er derfor det ikke går her.

Dette illustrerer også det fenomenet at det ikke holder med rene betydningsbeskrivelser (slik som ”uttrykker ønske”) når man skal forklare fenomener som er grammatiske (slik som konjunktiv).

Hva slag spørsmål har du fått, som det er vanskelig å svare på?