Dette kan vi lære om spanske verbtider av barnas lek.

Du var legen og jeg var en dame som hadde brukket armen.

Sånn snakker norske barn når de leker.

Men hvorfor bruker de fortidsformene når de snakker om noe som ikke er fortid?

Vi har andre tilfeller der vi gjør det samme, som i enkelte hvis-så-setninger:

Hvis jeg var rik, ville jeg reist jorden rundt.

Når fortidsformer brukes for å snakke om noe som ikke er fortidig, blir innholdet i setningen irreelt. Derfor bruker barn det i lek, som ikke er virkelig.

Men hvordan blir det når et språk har mer enn én enkel fortidsform, slik det er på spansk?

Når fortidsformer brukes til å snakke om noe som ikke er fortid, blir innholdet irreelt.

El imperfecto og el indefinido

Når spansktalende snakker om noe som har hendt i fortiden, bruker de el indefinido for å signalisere at det er avsluttet:

Entré al banco y vi al ladrón.

(Jeg gikk inn i banken og så raneren.)

De bruker el imperfecto for å presentere noe som pågående eller som en vane:

Pågående: Comíamos cuando Diego regresó.

                (Vi satt og spiste da Diego kom tilbake.)

Vane: De niña me gustaba el fútbol.

 (Da jeg var liten, likte jeg fotball.)

Det interessante er at barn tilsynelatende ikke følger dette mønsteret når de leker.  

De bruker imperfecto når man skulle tro de ville bruke indefinido (hvis de hadde snakket i vanlig fortid):

Juguemos a que saltábamos de la montaña y luchábamos contra los monstrous.

(Vi leker at vi hoppet ned fra fjellet og sloss mot monstrene.)

Yo entraba y tú me veías.

(Jeg kom inn og du så meg.)

Men det er ikke tilfeldig at de velger imperfektumformen her; denne verbtiden presenterer noe innenfra, uten å ta hensyn til begynnelse eller slutt. Dermed kan man bruke den til å snakke som om noe er pågående, som i en lek der man fordeler roller og aktiviteter.

Imperfektum brukes til å snakke om noe pågående, som i en lek der man fordeler roller og aktiviteter.

Denne egenskapen har ført til at enkelte teoretikere kaller verbtiden copretérito (istedenfor imperfecto): den signaliserer at hendelsen forløper samtidig med noe annet.

Det at barna bruker fortid og ikke presens, signaliserer som sagt at det er irreelt, men hvis de hadde byttet imperfecto ut med indefinido, ville hendelsene likevel oppfattes som virkelige (og avsluttede):

Saltamos de la montaña y luchamos contra los monstruos.

Yo entré y tú me viste.

Så er det kanskje ikke så rart likevel, at barna snakker sånn?