Hvorfor har spansk så mange flere verbformer enn norsk?

Det finnes et sexy svar, og et usexy svar.

Vi gjør som Melania Trump, og tar usexy først.

1.    Grammatiske kategorier og trekk

Spansk har flere verbformer enn norsk, fordi de har flere grammatiske kategorier for verb enn vi har.

En grammatisk kategori er det som verbet bøyes i, for eksempel tid og person.

Norsk har to: Tempus (tid) og modus.

Verb bøyet i Tempus:

snakker (presens)

snakket (preteritum)

(Jada, vi har former som har snakket og hadde snakket også, men de kategoriseres ikke som egne verbtider, men som en sammensetning av et hjelpeverb i presens og et hovedverb i preteritum partisipp, som ikke er en verbtid.)

Verb bøyet i Modus:

snakker/snakket (indikativ)

snakk (imperativ)

Spansk bøyer verbene sine i hele fem kategorier. Se bort et øyeblikk, og prøv å tenke deg frem til hvilke det er.

De er: Person, tall, tempus, modus og aspekt:

                                          
    

Hver kategori inneholder mange ulike bøyningsmuligheter (trekk).

Kategorien person har tre bøyningsmuligheter,

kategorien tall har to,

kategorien tempus har i hvert fall ti,

kategorien modus har tre,

og kategorien aspekt har to.

Bøyningene (trekkene) i ulike kategorier kan, med noen unntak, kombineres fritt, og hver unike kombinasjon av trekk har sin egen verbform (som cantabas ovenfor).

I praksis få du altså nærmere 3 x 2 x 10 x 3 x 2 verbformer på spansk.

(Egentlig blir den noe mindre når vi tar med i betraktning at aspekt bare er relevant for noen av fortidsformene og at tempus ikke lar seg kombinere med trekket imperativ.)

Hver kombinasjon av trekk har sin egen verbform.

Men har vi nå egentlig svart på spørsmålet? Spansk har flere grammatiske kategorier enn norsk, ja vel, men hvorfor det, da?

Mye av svaret ligger i språkhistorien, men her skal vi se på hva denne forskjellen i bøyningsformer betyr for de to språkene i dag.

Og her har vi den sexy delen av innlegget.

2.    Kan man si flere ting på et språk som har mange bøyningskategorier?

For hva er det egentlig disse spanske verbformene uttrykker, som norske verb ikke uttrykker?

Aspekt: hendelsenes tidsmessige kontur

Verbformene comí og comía skiller seg ved at comí legger vekt på at noe er avsluttet og comía fremstiller det som pågående eller en vane.

Men det at vi ikke har disse verbformene på norsk, betyr ikke at vi er forhindret fra å uttrykke slike ting i språket.

På norsk kan vi velge å få frem disse betydningene hvis vi vil, men ikke med verbbøyning:

spiste opp (avsluttet)

satt og spiste (pågående)

På spansk kan ikke taleren velge; hun må alltid ta stilling til om hun skal si at det er avsluttet eller en vane når hun bruker enkle fortidsformer.

Det er fordi at betydningsforskjeller som er uttrykt med bøyningsendelser, må være med hver gang du bruker den ordklassen.

Betydningsforskjeller som er uttrykt med bøyningsendelser, må være med hver gang du bruker ordklassen.

Modus: konjunktiv: ønsker og hypoteser

Akkurat som med aspekt, uttrykker konjunktiv betydninger som vi får frem på andre måter på norsk. Vi forstår ut fra vokabular og kontekst om noe er et ønske, om det er irreelt, eller en hypotese.

Likevel kan spansk konjunktiv brukes til å få frem noen ganske elegante betydningsforskjeller, som det blir klønete å få frem på norsk.

Ta for eksempel forskjellen mellom

Busco una casa que fue comprada por la familia Trump. (Indikativ)

og

Busco una casa que haya sido comprada por la familia Trump. (Konjunktiv)

Begge kunne oversettes på norsk med: Jeg leter etter et hus som ble kjøpt av familien Trump.

Altså er den norske setningen tvetydig. Enten betyr den

Jeg leter etter et helt bestemt hus jeg så en gang, som ble kjøpt av familien Trump, (indikativ på spansk)

eller så betyr den

Jeg leter etter et hvilket som helst hus som ble kjøpt av familien Trump. (Konjunktiv på spansk)

Det finnes flere slike elegante betydningsforskjeller som spansktalende får frem med konjunktiv.

Tall og person: hva er subjekt for verbet.

I en spansk setning må verbet samsvare i tall og person med subjektet i setningen.

Yo tengo hambre.

Me gustan los latinos.

Estos libros fueron comprados por el professor.

Men andre ord defineres et spansk subjekt blant annet ved at det samsvarer med verbet.

Norske setninger har også subjekt, men ikke noe samsvar.

Og her kommer vi til en av de største forskjellene mellom norsk og spansk setningsstruktur:

På norsk defineres subjektet etter hvor det plasseres i forhold til det bøyde verbet: rett før eller rett etter:

Jeg har kjøpt brød.

Nå har jeg kjøpt brød.

Spanske setninger har en mye friere rekkefølge på ordene og frasene (konstituentene) enn norske, der grammatiske funksjoner ofte defineres på grunnlag av plassering i setningen.

Norske setninger har streng konstituentrekkefølge.

Hvis dere kan flere språk, kan dere undersøke om dette stemmer: jo flere bøyninger språket har, jo friere er sannsynligvis setningens konstituentrekkefølge.