4 gode grunner til å lære forskjellen mellom finitt og infinitt verb.

        

 Er ikke ”finitt” og ”infinitt” egentlig bare noen teoretiske kategorier som ikke kan brukes til noe i praksis?

Les også Hvordan dine spanskkunnskaper gjør deg samfunnsrelevant.

Finitte verbformer på spansk er de som er bøyet i person. Det finnes en uhorvelig mengde finitte verbformer på spansk.

De infinitte formene er ikke bøyet i noen kategorier, og det finnes bare tre slike former: infinitiv (hablar), gerundium (hablando) og preteritum partisipp (hablado).

Men so what, liksom? 

Jo, distinksjonen mellom finitte og infinitte verbformer kan brukes til:

1.   Å avgjøre om noe er en setning eller ikke

Det finitte verbet er det som løfter de andre ordene i setningen frem og gjør dem relevant for her og nå. 

Det er forskjellen mellom comprar manzanas og compré manzanas.

Med andre ord, hvis strengen av ord du har foran deg ikke inneholder et finitt verb, er den ikke en setning.

2.    Å avgjøre hvor mange setninger som egentlig befinner seg mellom stor bokstav og punktum

Det finnes bare ett finitt verb per enkel setning, så hvis du teller mer enn ett finitt verb mellom stor bokstav og punktum, inneholder setningen flere setninger, én pr finitt verb.

Det er nyttig å vite dette for å kunne tolke strukturen til, og betydningen av, komplekse setninger.

Eksempel:

Si me ves aquí después de las once, quitame el vaso que tenga en la mano.

3.    Å avgjøre hvilke andre elementer som må være med i setningen, og hvilken rolle de har

Det er verbet som avgjør hvilke andre elementer som må være med i setningen. Dette kalles valens. 

Et verb som estar, for eksempel, er toverdig, og krever subjekt og subjektspredikativ:

Diana está furiosa.

Et verb som poner er treverdig, og krever subjekt, direkte objekt og adverbial:

Alfredo puso las cervezas en la nevera.

Men hva når en enkel setning inneholder mer enn ett verb? 

Eksempler:

a) Yo tengo que aceptar esto.

b) Juan está comprando flores.

c) Mis padres van a seguir metiendo dinero en el banco.

I slike tilfeller er det det siste infinitte verbet vi må se på. Det er dette verbets valens som avgjør hva som må opptre i setningen:

a)     Aceptar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (yo) og direkte objekt (esto).

b)    Comprar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (Juan) og direkte objekt (flores).

c)     Meter er treverdig, og krever subjekt (mis padres), direkte objekt (dinero) og adverbial (en el banco).

4.     Å forklare forskjeller mellom norsk og spansk setningsstruktur

a) Hvorfor går det an å si Puso sus juguetes en la caja el niño, men ikke *La lekene i kassen gutten?

b) Hvorfor går det an å si Nå har jeg vært i butikken men ikke *Ahora he yo estado en la tienda?

c) Hvorfor går det an å si Yo nunca he estado en Roma men ikke *Jeg aldri har vært i Roma?

d) Hvorfor går den an å si Yo te lo regalo men ikke *Jeg deg den gir?

(a) og (b): subjektet i norske setninger (gutten i (a) og jeg i (b)) er definert av at det plasseres rett før eller rett etter det finitte verbet. 
På spansk defineres subjektet ved at det er det elementet som samsvarer med finitt verb i person og tall, og dermed er plasseringen mye friere.

Men: det spanske subjektet kan ikke opptre imellom finitt og infinitt verb i et sammensatt verb (b).

c): På norsk kan ikke adverbialet (aldri) stå mellom subjekt og finitt verb i helsetninger.  Spansk har ikke denne begrensningen.

d): Når det spanske direkte eller indirekte objektet uttrykkes ved personlige pronomener, skal disse plasseres enten før det finitte verbet[1], eller etter det infinitte verbet, hvis setningen har et infinitt verb. 
På norsk kommer direkte og indirekte objekte (i umarkerte setninger) etter både finitt og infinitt verb, uansett om de er pronomener eller ikke.

Lær forskjellen mellom finitt og infinitt verb, og du har funnet en snarvei rundt mange andre unødvendige småregler.

---

[1] Unntaket er imperativer: her kommer objektspronomenene etter verbet: ¡Mírame!

3 elevspørsmål om grammatikk det er vanskelig å svare på, og hva du kan svare.

Vi skal være glade når elever stiller spørsmål, men noen ganger føles det som om vi må svare på hvorfor jorden er rund, og da har man mest lyst til å svare: ”fordi det er sånn!” Men det finnes alltid et svar, selv om det ikke er å finne i læreboken.

Her er noen av spørsmålene jeg selv har fått, og hva jeg har svart på dem.

  1.   Hvorfor skal det være a foran mí i ”a mí me gusta el verano”?

Det umiddelbare svaret her er jo at a mí er indirekte objekt, og at indirekte objekt alltid skal ha preposisjonen a foran (bortsett fra ved objektspronomenet (me, te, le osv.)).

Men dette er ikke egentlig et svar på spørsmålet. Det er bare en spesifikasjon av hva elementene i setningen heter. For spørsmålet er egentlig: Hvorfor skal indirekte objekt ha preposisjonen a foran?

Svaret på dette er rett og slett at språkets funksjon er å være et redskap til å formidle et innhold på, og for at dette skal la seg gjøre, må vi markere hva slags funksjon de ulike elementene i setningen har. Slik kan vi forstå hvem som gjør hva med hvem osv.

I norsk identifiseres funksjoner som subjekt og (indirekte og direkte) objekt på grunnlag av plassering i setningen: i umarkerte setninger kommer subjekt umiddelbart før eller etter det finitte verbet, mens indirekte og direkte objekt kommer etter verbet. (Eks: Hans har gitt deg boken. Eller: Har Hans gitt deg boken?).

I spansk er som kjent rekkefølgen av setningsledd friere, så man kan ikke identifisere subjektet, for eksempel, eller indirekte objekt, utelukkende på grunnlag av hvor i setningen de opptrer. Dermed må man ha andre måter å identifisere dem på. Indirekte objekt blir da identifisert blant annet ved at det opptrer med preposisjonen a foran, (når det ikke er representert ved et objektspronomen).

Dette bringer oss til neste spørsmål:

  2.     Hvorfor er ikke les subjekt i les gustan las manzanas?

… "De" er jo subjekt i De liker epler?

Her er det viktig å huske på at subjekt er en syntaktisk funksjon, ikke en betydningskategori (semantisk kategori). Man kan for eksempel ikke si at subjektet peker på den som utfører verbhandlingen. Da ville setningen (Les gustan las manzanas) slett ikke hatt noe subjekt, for her er det ingen som utfører noen handling.

Subjektet er simpelthen den delen av setningen som samsvarer med verbet i person og tall.

Ok, men både les og gustan er 3. person flertall, så hvorfor er ikke les subjekt i denne setningen?

Jo, det er flere grunner:

a)         Formen les er en objektsform, og objektspronomener kan aldri, under noen omstendighet, fungere som subjekt i en setning. Subjektsformen av les, altså et personlig pronomen i 3. person flertall som kan fungere som subjekt, ville være ellos eller ellas.

b)        Les kan opptre i setninger med gustar der dette verbet ikke er bøyet i 3. person flertall: Les gusta la manzana. Her er det altså ikke noe nødvendig samsvar. Og det bringer oss til det siste argumentet:

c)         Det er las manzanas som er subjekt i setningen, for vi ikke kan forandre dette til entall uten at verbet også må settes i entall: Les gusta la manzana.

  3.     Hvorfor skal disse setningene ikke ha konjunktiv?:

No quiero el dinero (det er jo snakk om en ønske?),

¿Está Juan en casa? (det uttrykker jo tvil?)

Svaret er enkelt: Disse setningene skal ikke ha konjunktiv fordi de er helsetninger, og konjunktiv opptrer nesten alltid i underordnede setninger.

Her finnes det noen helt spesifikke unntak, slik som setninger som innledes med quizás eller tal vez, og lignende. De tar konjunktiv selv om de er helsetninger, men i all hovedsak opptrer konjunktiv i underordnede setninger, og det er derfor det ikke går her.

Dette illustrerer også det fenomenet at det ikke holder med rene betydningsbeskrivelser (slik som ”uttrykker ønske”) når man skal forklare fenomener som er grammatiske (slik som konjunktiv).

Hva slag spørsmål har du fått, som det er vanskelig å svare på?

C9F630AC-3F6E-4633-B672B1403A5812D1-5871A337-E399-484C-9C40D7A894532A43

I forhold til "i forhold til".

Man kan bli sprø av uttrykket som øverst oppe troner
når de som høyest roper velger bort preposisjoner.
Når det blir nok av "på" og "ved", og de har gått seg vill,
da er det at de griper til et nytt "i forhold til".

Vi får et miserabelt språk med slike sære normer,
som krever at vi nådeløst eliminerer former.
Vårt dyrebare intellekt blir også ganske slett,
hvis alle våre vakre ord blir redusert til ett.

Er det et krav at også jeg må bøye meg for koret
av mennesker som ikke øyner skjønnheten i ordet?
Nei, ta ifra meg alt som jeg har kjært, men vær så snill,
forskån min sjel for atter et forhatt "i forhold til".

Å bite i det sure gresset.

Det slår meg at flere av fenomenene jeg har tatt for meg i denne bloggen egentlig er uttrykk eller konstruksjoner som er hybrider (krysninger) mellom to andre konstruksjoner. Slike hybridkonstruksjoner kan være av ulik art, for eksempel syntaktiske eller semantiske.

Blant konstruksjonene der sammenblandingen er av semantisk/leksikalsk art har vi f.eks. krysninger mellom to faste uttrykk. Disse kan jo av og til være mer morsomme enn irriterende, som f.eks «Å bite i det sure gresset», som visstnok ble uttalt av en fotballtrener. En mer irriterende sammenblanding, som det sjelden passer seg å kommentere, og som dermed brer om seg som ild i tørt gress, er «å ta selvmord». Man tar et liv. Man begår et mord.

I den irriterende leiren faller også disse tannkremreklamene som kunngjør at vi ikke trenger å velge mellom hvite tenner eller frisk pust. De blander sammen «å velge X eller Y» og «å velge mellom X og Y».

De mest interessante hybridkonstruksjonene for mitt vedkommende er imidlertid de syntaktiske. Et eksempel på dette er den følgende engelske setningen, som jeg av og til har lagt merke til, i muntlig tale, i amerikansk engelsk: «The problem is is that there is no funding», som er en hybrid av «What the problem is is that there is no funding», og «The problem is that there is no funding». Disse er interessante fordi de er relativt komplekse og fordi den resulterende setningen er ugrammatisk, men likevel «akseptert» av morsmålsbrukerne. Den engelske setningen har mye til felles med den følgende spanske konstruksjonen: «Quiero es helado» («Jeg ønsker er is»), som er en sammenblanding av «Lo que quiero es helado» («Det jeg ønsker er is»), og «Quiero helado» («Jeg ønsker is»).

Men det er en bestemt spansk hybridkonstruksjon, som gjør seg gjeldende i Chile og flere områder i Río de la Plata, som er spesielt interessant fordi den er en blanding av en passivsetning og en aktiv upersonlig setning, og egentlig ikke passer inn i noen definisjoner som eksisterer for standard spansk. I de nevnte områdene i Latin-Amerika ville den følgende setningen være helt akseptabel: «Se vende flores», mens det ellers i spansktalende land er obligatorisk med samsvar (flertall her) mellom verbet («venden») og «flores», som da må tolkes som subjekt: «Se venden flores».  (Begge setningene vil oversettes til norsk med «Blomster selges»). 

Slike ting kan holde lingvister våken om natten, og vi synes vi har bidratt med noe viktig hvis vi klarer å forklare det på en ordentlig måte.

Forandrer reality-TV grammatikken?

Jeg undres på om følgende setning noensinne ble uttalt på norsk før programmer som Idol og andre realitykonkurranser plutselig begynte å ta den i bruk:

"Du er videre!"

Som vanlig er det ikke hovedsakelig innholdet jeg reagerer på, men måten det blir uttrykket på.
Når verbet "å være" er hovedverb i en norsk setning, er det som oftest å oppfatte som et kopulativt verb (et verb som binder sammen), og de to andre setningsleddene ("du" og "videre" her) blir å oppfatte henholdsvis som subjekt og subjektspredikativ.
Et av trekkene som kjennetegner et kopulativt verb, er at det så å si er tomt for betydning, og fungerer bare til å "binde sammen" subjektet og subjektspredikativet. Det vil si at innholdet i subjektspredikativet beskriver innholdet i subjektet.
Så hva slags ordklasser eller konstruksjoner er det som vanligvis kan være subjekspredikativ i norske setninger? Typiske kategorier er substantiv (nomenfraser): "Du er en fisk", adjektiv: "Du er dum". eller preposisjonsfraser: "Du er på druen", for å nevne noen.
 "Videre", på den annen side, er et adverb som vanligvis står til verbet i en setning. Altså beskriver innholdet i adverbet innholdet i verbet; "Jon løper videre", "Du må jobbe videre".
Det kopulative verbet "å være" er imidlertid så tomt for betydning at det vanskelig lar seg gjøre å finne et ledd hvis innhold skulle beskrive verbets.
Man kan heller ikke si at "videre" fungerer som et adjektiv som beskriver subjektet i den nevnte setning. Var det et adjektiv, ville man kunne si: *"Du er en videre person".

"Du er videre" er nok en slags komprimert versjon av "Du er kommet videre", der verbet "å være" ikke fungerer som et kopulativt verb, men som et hjelpeverb for å lage en sammensatt tid av verbet "å komme". Det er dette sistnevnte som skulle hatt adverbet "videre" som adverbial.

Jeg har alltid reagert på hvordan setningen "Du er videre" lyder, men kanskje det bare er meg...

Three Jewish brothers.

These days they air a commercial on TV for a book whose title escapes me, but which reportedly "is the story of three Jewish brothers during WWII".
In other words, it seems like the clause "during WWII" is meant to describe the "three Jewish brothers".
Usually, one would expect a prepositional phrase that is introduced by the preposition "during" to function as the adverbial of a sentence, as in: "We lived there during the summer" or "He didn't speak at all during dinner". The adverbial, then, is an complement of the sentence's main verb.
In "...the story of three Jewish brothers during WWII" however, there is no verb, and the prepositional phrase in cuestion would have to be interpreted as part of the noun phrase (NP) "three Jewish brothers during WWII".
But is it ok to use a "during"-phrase as the modifyer of a noun in the same way that we use other prepositional phrases, such as "from Germany" or "in bed"?:

a) "I helped three Jewish brothers from Germany"
b) "I helped three Jewish brothers during WWII"

When a prepositional phrase ("from Germany" / "during WWII") is part of a noun phrase, it cannot be separated from the noun ("brothers") which it modifies without altering the meaning of the sentence. So, sentence a) would actually become nonsensical, or at best odd, if we were to move the prep. phrase, (the original meaning would at any rate be changed): *"From Germany I helped three brothers"
Sentence b) would be acceptable, and it would retain the meaning that is most likely understood when one reads the original sentence (b)): "During WWII I helped three Jewish brothers". For sentence b), then,  "during WWII" is automatically interpreted as a complement of the verb "helped", and NOT as part of the NP *"three jewish brothers during WWII".

The original text should probably have included a subordinate relative clause: "... the story of three Jewish brothers who lived during WWII"