Hvilken by bor du i?
men ikke
*¿Qué ciudad vives en?
Bilen jeg kjøpte er billig,
men ikke
*El carro compré es barato.
Hvorfor er det slik?
Preposisjoner
Hvorfor er det feil å
avslutte spanske setninger med en preposisjon, mens det fint går an på norsk?
Hvilken by bor du i?
Hvem jobber du med?
*¿Qué ciudad vives en?
*¿Quién trabajas con?
(Asterisk,
“*” betyr at setningene er ugrammatiske)
Preposisjoner er grammatiske
ord som fungerer som et bindeledd mellom ord, fraser og setninger, og sammen
med utfyllingen (som kommer etter) danner preposisjonen en preposisjonsfrase:
Preposisjon: con
(med)
Preposisjonsfrase: con la novia
(med kjæresten)
"Sammen med utfyllingen danner preposisjonen en preposisjonsfrase."
Forskjellen på norsk og
spansk er at spanske preposisjonsfraser ikke kan opptre uten utfyllingen. På
norsk kan utfyllingen være flyttet til et annet sted i setningen, som i eksemplene over.
Den spanske versjonen av de
norske setningene må altså bli:
¿En qué ciudad vives?
¿Con quién trabajas?
Adjektiver
På norsk kan vi ikke
plassere adjektivet etter substantivet i en frase, mens man på spansk kan
plassere adjektivet før eller etter. Men betyr det at vi på norsk går glipp av en
betydningsforskjell de har på spansk?
Los hombres locos
De gale mennene
Los locos hombres
De gale mennene
Svaret er ja. Mange norske
fraser er tvetydige, fordi vi ikke kan velge å differensiere med adjektivets
plassering.
For eksempel blir setningen
De gale mennene
fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,
tvetydig
på norsk, fordi frasen de gale mennene
er tvetydig. Enten betyr den
a) De
gale mennene, men ikke de normale, fyrer opp raketter
uten beskyttelsesbriller,
eller
så betyr den
b) Alle
menn, som jo er gale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller.
På
spansk får man frem denne forskjellen ved å plassere adjektivet henholdsvis
etter eller før substantivet:
a) Los hombres locos prenden cohetes sin gafas
de protecctión.
b) Los locos hombres prenden cohetes sin gafas
de protección.
Subjektet
Aller først: subjektet i en
setning er ikke nødvendigvis
den som utfører verbhandlingen. Alle
de følgende setningene har subjekt (understreket), men de inneholder ingen
referanse til noen som utfører en verbhandling:
La casa es verde. (Huset
er grønt.)
Las ventanas fueron lavadas. (Vinduene
ble vasket.)
Diana desapacerió. (Diana
forsvant.)
På spansk er det likevel lett
å identifisere subjektet: det er det ordet eller den frasen som samsvarer
med verbet i person og tall.
Men hvordan blir dette på
norsk, der vi ikke har samsvarsbøyning mellom subjekt og verbal? Hvordan
definerer man subjektet i norske setninger?
Setningsfunksjonene i norske
setninger avgjøres i større grad av plassering, siden vi ikke har like
mye samsvarsbøyning.
Dermed er subjektet i norske
setninger det ordet eller den frasen som kommer rett før eller rett etter det bøyde verbet:
Diana har
forsvunnet
Har Diana forsvunnet?
I går forsvant
Diana.
Diana forsvant
i går.
"På spansk er subjektet det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall."
Denne forskjellen mellom
norske og spanske subjekter er også grunnen til at spanske setninger kan opptre
uten subjektet synlig i setningen, mens det ikke går på norsk:
Llegaron tarde.
De kom sent.
På spansk kan man se av
verbbøyningen hva som er subjektets person og tall.
Det finnes også setninger på
spansk som ikke engang har noe underforstått subjekt; såkalte
upersonlige setninger. På norsk må vi selv i disse tilfellene, altså når
subjektet er tomt for betydning, ha noe på subjektsplass.
Llueve.
Det regner.
Hay dinero debajo del colchón.
Det er penger under madrassen.
Relativsetninger
De vanligste
relativsetningene (understreket) er som-setninger,
som innledes med que på spansk:
El coche que dejó de
funcionar me irrita.
Bilen som sluttet å fungere, irriterer meg.
I norsk kan vi ha relativsetninger
uten at relativordet (som) opptrer i
det hele tatt. Det skjer når relativsetningen har eksplisitt subjekt (i fete typer).
Bilen jeg
kjøpte er billig.
Dette går ikke på spansk:
*El carro compré es
barato.
På norsk er ordrekkefølgen i
setningen ofte nok til å gjenkjenne den logiske strukturen i den. Slik er det
ikke på spansk, der de har en friere ordrekkefølge, og dermed må de ha andre
måter å markere funksjoner på, som samsvarsbøyning, og i dette tilfellet,
eksplisitt relativord:
El carro que compré es
barato.
Slike forskjeller språkene
imellom kan lære oss mye om hvordan språkene hver for seg er strukturert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar