Etter et travelt semester der jeg omtrent ikke har hatt tid til noe annet enn jobb, har jeg nå endelig fått litt mer fritid, og kan få ut mine nerdete lingvistiske frustrasjoner her.

Det siste er en tv-reklame jeg så i går. Den er for en eller annen mobilabonnementleverandør. I reklamen sier de: "Vi dekker 80% av alle hytter i Norge". Såvidt jeg kan bedømme, er det feil å inkludere ordet "alle" her. Setningen "Vi dekker 80% av hyttene i Norge" uttrykker mer presist det de sannsynligvis ønsker å formidle. Ikke bare er ordet "alle" overflødig, men setningen som har dette ordet får en annen betydning enn den uten "alle", etter min mening. Hvis du sier "Vi dekker 80% av alle hyttene i Norge", uttrykker du da vitterlig at hver eneste hytte i Norge har 80% dekning. Mao. kan du ikke bruke mobiltelefonen på kjøkkenet, for eksempel.

Er det noen som kan komme på flere eksempler som tydeliggjør denne forskjellen?

A perfect gentleman.

Since I have become a working mom I suddenly have a lot less time for things like this, but this morning I heard something interesting (on TV) that I would like to comment on.

It was an episode of an American drama-series. Elaine had been out on a date with a guy who turned out to be a jerk. She didn't want to see him again, but he looked her up a few days later, begging for a new date. He said: "I'll be a perfect gentleman". It was her answer that intrigued me. She said: "You don't be a gentleman, you either are one, or you're not."

It seems that the infinitive be, as opposed to the finite form are, here, signals a non-permanent state, as opposed to an inborn characteristic, signalled by the finite form. This distinction reminds me of the distinction between the Spanish verbs ser and estar (both translatable by to be); ser is used with predicative complements that signal permanent characteristics (beautiful, kind, funny, etc.), while estar is used for temporary states (angry, sad, sick, etc.). (In Spanish, however, estar is excluded when the predicative complement is a noun phrase, as in the present case).

I ask myself (and anyone that may have an oppinion about it) whether this use of the infinitive be would be at all possible if it weren't for the immediately preceding sentence in this particular context (i.e. "I'll be a perfect gentleman").

Lingvister trengs!

I går så jeg filmen "Max Manus" og ble atter en gang slått av hvordan nordmenn kan være imponerende gjennomført profesjonelle ned til minste detalj BORTESTT FRA språket. Handlingen i filmen foregår som kjent i andre verdenskrig, altså på førtitallet. Visuelt sett var det gjennomført og overbevisende, såvidt jeg kan bedømme, men dialogen, både når det gjelder uttale og ordvalg hørtes ut som den var tatt fra 2009. For meg ødela det svært mye av filmen. Når hovedrolleinnehaveren sier (østlending) "Kom dere til hÆlvete ut!", eller "jajjjaja!", blir jeg kjapt rykket tilbake til sofaen jeg sitter i, i 2009.

Hvorfor har de ikke brukt noen av de pengene de har på å hyre en lingvist til å veilede disse skuespillerne?

I kabuls gater.

I nyhetene i dag morges hadde de et innslag fra Kabul angående valget i Afganistan. Reporteren sto i en relativt folketom gate, og påpekte: "I denne gaten er det normalt å flomme over av mennesker."

Er det bare jeg som reagerer på denne formuleringen? Vanligvis er det vel slik at når uttrykket "det er normalt" følges av en infinitiv (å spise, å skrike, å bli forelsket), ser man for seg en agens som potensielt kunne bli satt inn som et subjekt. Altså "Det er normalt at MAN spiser, skriker, forelsker seg". Subjektet for "å flomme over" på den annen side, er jo faktisk GATEN, som ikke kan være agens i denne sammenhengen (gaten flommer over av mennesker). Menneskene er agens, men gaten er subjektet, ikke sant?

Det korrekte måtte vel være å si: "I denne gaten er det normalt at det flommer over av mennesker." Noen synspunkt?

Overskrifter

Det er som kjent vanlig stil i avisoverskrifter at man utelater enkelte ord, som verb og artikler, som i følgende eksempel: "Lik funnet i skogholt" (istedenfor "Et lik er funnet i et skogholt"). Det gjøres også ofte muntlig i nyhetene. I dag la jeg imidlertid merke til at de ikke begrenser seg til "overskrifter" når de bruker denne stilen, men de har den også gjerne i de første innledende setningene i en sak. Jeg synes tilfellet jeg hørte i dag morges var ganske ekstremt, for innledningen var ganske lang, og artikkelen ble ikke utelatt før helt på slutten: "I dag begynner rettsaken til de to drapsdømte nordmennene i Kongo. Selv om de får dødsstraff, vil de sannsynligvis ikke bli henrettet, men få livstid i fengsel. Men livstid i fengsel der nede er verre enn dødsstraff, mener Afrikaekpert." Jeg må si jeg reagerte litt på at nyhetsoppleseren ikke sa " . . . mener en afrikaekspert", eller " . . . mener afrikaekspert Hans Helfrelst".
Hva synes dere?

Og så en liten kommentar her på slutten. I forbindelse med ovennevnte nyhetsinnslag, intervjuet nyhetsoppleseren faren til en av de drapssiktede i kongo. Han ville vite hva slags inntrykk faren hadde av advokaten til de siktede. Men tror du han spurte: "Hvilket inntrykk har du av advokaten?"? Å neida!! Han spurte: "Hvilket inntrykk har du i forhold til advokaten". Man kan få fnatt.

Best intentions.

Yesterday I heard (on TV) an American native speaker say: "Best intentions doesn't make our dog better." One might expect that she should have said: "Best intentions don't make our dog better", but what she said wasn't a mistake.
Generally, I am sceptical of linguistic explanations that account for a phenomenon by alluding to something supposedly implicit, not present in the context of the phenomenon in question. However, in this case, I'm inclined to claim that best intentions implicitly is understood as the concept/idea of best intentions, and that the verb (to do) of the sentence correlates with the concept/idea in number (sing.): "The concept/idea of best intentions doesn't make our dog better."

This phenomenon is similar to one present in Norwegian, where it is perfectly acceptable to say, for example: "Pannekaker er godt" ("Pancakes[masc.plur] is/are good[neutr.sing]" (we don't conjugate the verb according to the subject in Norwegian)). One might expect us to say: "Pannekaker er gode" ("Pancakes[masc.plur.] are good[plur]"), but this construction is actually uncommon. Again, I think that the explanation is that we treat pannekaker as a single concept, as opposed the specific instances of pancakes.

Any opinions?

Vitaepro

Hvis noen av dere bruker bare en tredjedel av tiden jeg gjør til å se på TV, vil dere sannsynligvis likevel ha fått med dere et av de evinnelige reklameinnslagene for Vitaepro.
I et av disse innslagene er det en eldre mann som snakker om hvilke fordeler han har hatt av dette kosttilskuddet. Jeg har reagert litt på en av formuleringene der, men jeg er usikker på om det egentlig er noe galt med det, eller om det bare er jeg som reagerer.
Han sier: "Før slet jeg med ledd og muskler." Min umiddelbare reaksjon var å tolke det dit hen at han ikke ønsket å ha ledd og muskler. Med andre ord burde han ha sagt: "Før slet jeg med ledd -og muskelplager."
Er det ordet "å slite" som er tvetydig her? Er det flere som reagerer på dette?