Man kan bli sprø av uttrykket som øverst oppe troner
når de som høyest roper velger bort preposisjoner.
Når det blir nok av "på" og "ved", og de har gått seg vill,
da er det at de griper til et nytt "i forhold til".
Vi får et miserabelt språk med slike sære normer,
som krever at vi nådeløst eliminerer former.
Vårt dyrebare intellekt blir også ganske slett,
hvis alle våre vakre ord blir redusert til ett.
Er det et krav at også jeg må bøye meg for koret
av mennesker som ikke øyner skjønnheten i ordet?
Nei, ta ifra meg alt som jeg har kjært, men vær så snill,
forskån min sjel for atter et forhatt "i forhold til".
onsdag 16. oktober 2013
søndag 5. mai 2013
Å bite i det sure gresset.
Det slår meg at flere av fenomenene jeg har tatt for meg i
denne bloggen egentlig er uttrykk eller konstruksjoner som er hybrider
(krysninger) mellom to andre konstruksjoner. Slike hybridkonstruksjoner kan
være av ulik art, for eksempel syntaktiske eller semantiske.
Blant konstruksjonene der sammenblandingen er av
semantisk/leksikalsk art har vi f.eks. krysninger mellom to faste uttrykk.
Disse kan jo av og til være mer morsomme enn irriterende, som f.eks «Å bite i
det sure gresset», som visstnok ble uttalt av en fotballtrener. En mer
irriterende sammenblanding, som det sjelden passer seg å kommentere, og som
dermed brer om seg som ild i tørt gress, er «å ta selvmord». Man tar et liv. Man begår et mord.
I den irriterende leiren faller også disse tannkremreklamene
som kunngjør at vi ikke trenger å velge mellom
hvite tenner eller frisk pust. De
blander sammen «å velge X eller Y»
og «å velge mellom X og Y».
De mest interessante hybridkonstruksjonene for mitt
vedkommende er imidlertid de syntaktiske. Et eksempel på dette er den følgende
engelske setningen, som jeg av og til har lagt merke til, i muntlig tale, i
amerikansk engelsk: «The problem is is that there is no funding», som er en
hybrid av «What the problem is is that there is no funding», og
«The problem is that there is no funding». Disse er interessante fordi de er
relativt komplekse og fordi den resulterende setningen er ugrammatisk, men
likevel «akseptert» av morsmålsbrukerne. Den engelske setningen har mye til
felles med den følgende spanske konstruksjonen: «Quiero es helado» («Jeg ønsker er
is»), som er en sammenblanding av «Lo
que quiero es helado» («Det jeg ønsker er is»), og «Quiero helado» («Jeg ønsker is»).
Men det er en bestemt spansk hybridkonstruksjon, som gjør
seg gjeldende i Chile og flere områder i Río de la Plata, som er spesielt
interessant fordi den er en blanding av en passivsetning og en aktiv upersonlig
setning, og egentlig ikke passer inn i noen definisjoner som eksisterer for
standard spansk. I de nevnte områdene i Latin-Amerika ville den følgende
setningen være helt akseptabel: «Se vende flores», mens det ellers i
spansktalende land er obligatorisk med samsvar (flertall her) mellom verbet («venden») og «flores», som da må tolkes som
subjekt: «Se venden flores». (Begge setningene vil oversettes til norsk med
«Blomster selges»).
Slike ting kan holde lingvister våken om natten, og vi
synes vi har bidratt med noe viktig hvis vi klarer å forklare det på en ordentlig
måte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)