Subjektet i setningen er ikke "den som utfører verbhandlingen".

María terminó con su novio.

María gjorde det slutt med kjæresten.

Los niños están comiendo pastel.

Barna spiser kake.

Joda, subjektene her er “María” og “los niños” respektivt. Og de peker på den som utfører verbhandlingen.

Jeg sier altså ikke at subjektet aldri kan peke på den som utfører verbhandlingen. Jeg sier at det ikke er definisjonen på «subjekt».

Boken Spansk syntaks for nordmenn kan du kjøpe her.

For, hvis vi definerte subjekt slik, ville vi måtte si at setning a-d nedenfor ikke har subjekt, mens «la policía» måtte være subjekt i setning e):

a)     Esta casa es fea.

   Dette huset er stygt.

b)    Bailar puede ser divertido.

  Å danse kan være gøy.

c)     Siempre me han gustado los días soleados.

  Jeg har alltid likt solfylte dager.

d)    No me importa que te hayas equivocado.

  Jeg bryr meg ikke om at du tok feil.

e)    El celular fue confiscado por la policía

  Mobilen ble konfiskert av politiet

Men alle disse setningene har subjekt (de understrekede ordene).

Så hva er definisjonen på subjekt for spansk?

Jo, det er den delen av setningen som samsvarer med verbet i person og tall.

Du kan teste det ut selv. Hvis du forandrer person eller tall på subjektene i setningene ovenfor, må du også forandre verbet.

Så, mens det er riktig å si at «den som utfører verbhandlingen» ofte opptrer i subjektsposisjon, er det feil å si at det er definisjonen på subjekt.

Sentralt her er forskjellen mellom semantiske roller (som agens og patiens) og syntaktiske funksjoner (som subjekt og direkte objekt).

Les mer om dette temaet i Spansk syntaks for nordmenn.

Spanske språklyders merkelige oppførsel

For at muntlig språk skal fungere, kan du ikke fritt velge hvilke språklyder du har lyst til å bruke, ut fra for eksempel hvilke du synes er fine.

Du kan ikke velge å bytte ut ”m” med ”n”, i ordet ”amo”, for eksempel. For da har du laget et nytt ord.

Altså er lydene /m/ og /n/ betydningsskillende på spansk, slik de er på norsk.  

Lydene /p/ /t/ og /k/ er også betydningskillende på spansk:

ropa /’ropa/

rota /’rota/

roca /’roka/

Eller, er de det?

Visste du at spansktalende kan uttale ”octubre” slik:

[op’tuβɾe]

Eller ”aceptar” slik:

[asek’taɾ]

Og hva med /m/ og /n/?

Visste du at man kan uttale ”un vino” slik:

[um ’bino]

Det er altså noen sammenhenger der disse lydene ikke er betydningsskillende. 

Har du skjønt hvilke det er?

"Aceptar": [asek’taɾ]

Regelen er at nasaler (/m/ og /n/) og plosiver (/p/ /t/ og /k/) ikke alltid er betydningsskillende når de står i slutten av en stavelse.

I amo, ropa, roca og rota står disse lydene først i en stavelse:

a-mo

ro-pa

ro-ca

ro-ta,

mens i octubre, aceptar og un står de på slutten av en stavelse:

oc-tu-bre

a-cep-tar

un

Konklusjon?

Språket er et underlig vesen.

Hvilket språk har vanskeligst grammatikk – spansk eller norsk?

Hva synes du er aller vanskeligst med spansk grammatikk? Kommer du på noe som er like vanskelig på norsk?

Det jeg ofte hører spansktalende si om norsk, er at vi har så vanskelig uttale. Vi har 18 vokaler, og spansk har bare 5. I tillegg har flere norske dialekter tonemforskjell, slik at ord som løve og løvet uttales forskjellig ved at vi ”synger” ulikt på den første stavelsen.

Spansk uttale er til sammenligning ganske lett.

Men kommer du til grammatikken, blir det annerledes, for spansk har mange flere bøyningsformer enn vi har på norsk. Det gjør at vi får problemer med alt fra verbtider og konjunktivbruk til samsvar mellom subjekt og verbal.

Norsk har ikke på langt nær så mange bøyningsformer, men det er likevel et par ting i grammatikken vår som spansktalende finner utfordrende.

På grunn av alle de spanske bøyningsformene, får nordmenn problemer med alt fra verbtider og konjunktiv til samsvar mellom subjekt og verbal.

I dette innlegget skal jeg snakke om én: ordenes rekkefølge i setningen.

Norske setninger

For hvorfor er disse setningene ugrammatiske?

    a) *Jeg ikke har smakt øl.

    b) *Bilen jeg kjøpte.

Disse setningene er ugrammatiske fordi det bøyde verbet skal stå på andreplass i norske setninger. Det betyr ikke at det nødvendigvis må være det andre ordet i setningen, men det må være det andre leddet i setningen.

Så når du har en setning som jeg kjøpte bilen, og ønsker å flytte det direkte objektet (bilen) fremst i setningen, må du flytte vekk subjektet (jeg), slik at vi ikke får to ledd foran verbet (kjøpte):

Bilen kjøpte jeg.

Av samme grunn kan man ikke ha adverbialer (ikke i setning a)) mellom subjekt (jeg) og bøyd verb (har) på norsk, men må flytte det til et annet sted:

Jeg har ikke smakt øl.

Men hva da med denne?

    c) Han spurte om jeg ikke har smakt øl.

Her kommer jo adverbialet "ikke" mellom subjekt (jeg) og bøyd verb (har)?

Her blir det enda mer komplisert: i norske underordnede setninger må adverbialet plasseres mellom subjekt og bøyd verb.

Regelen jeg nevnte først gjelder bare helsetninger.

Komplisert? Ganske.

Så konklusjonen blir kanskje at norsk kan være komplisert innimellom, men at spansk likevel er mer komplisert, fordi de har så mange flere bøyningsformer, og fordi dette påvirker et utall forskjellige fenomener.

Men vi har i hvert fall én bøyningsform på norsk som de ikke har på spansk. Den skal jeg ta for meg i neste blogginnlegg.